Plateanmeldelse: Valter Nilsson – «Högsbo Riviera» (album, 2026)
På svært kort tid har Valter Nilsson fra Göteborg blitt en av Sveriges mest populære artister, og han fyller opp stadig større konsertlokaler. I sommer fikk han æren av å være gjesteartist på Håkan Hellströms konsert på Scandinavium, der han til stor jubel fremførte to låter, sin egen «JERRY» og Hellströms «Tro och tvivel». Og bare så det er sagt; Det er lett å forstå hvorfor Håkan digger Valter. Og omvendt. For er det to artister som så til de grader trykker Gøteborg til sine hjerter så er det dem.
Etter flere år som relativt ukjent musiker, og med mange ulike jobber, slapp Valter Nilsson i fjor «Blant de gyllene och de allment brända». Et knallsterkt album, som foruten å sende tankene til Håkan Hellström, sakte men sikkert fant et stadig større publikum mye takket være låter som «JERRY», «DØDEN» og «HAVET». Et album som for noen uker siden ble fulgt opp med årets musikalske sjarmbombe, «Högsbo Riviera».
At Högsbo er en bydel i Gøteborg og at musikken på plata minner sterkt om Hellströms vidunderlige musikalske univers, hersker det ingen som helst tvil om. Men mye fordi 36 år gamle Nilsson synger med et litt annet trøkk i stemmen og lager tekster med et litt annet fokus enn Hellström, er han først og fremst seg selv. En upretensiøs og kul fyr med tatoveringer som mer enn gjerne opptrer live i en rød shorts kjøpt på et loppemarked, og med caps og skinnvest. En fyr som skaper musikk der pop, rock og soul smeltes sammen på aller beste vis.
Åpningslåta, «Lukas, Dennis og Farsan», er et melodiøst fyrverkeri der tankene umiddelbart flyr til både Hellström og Springsteen. En låt utstyrt med en usedvanlig sjarmerende tekst, viltre blåsere og et herlig refreng. Deretter følger den tangentdrevne tittellåta, en knallsterk popballade der Nilsson synger om hjembyen sin med glød i stemmen. En stemme og en musikalsk innstilling som rett som det er får meg til å tenke på Anders Wendins aka Moneybrothers musikkunivers. De beste eksemplene på akkurat det er den soulinspirerte «Händer» og pop-perlene «Sån tur» og «Pang Pang», tre låter fylt med mye patos, herlige koringer, blåsere og strøkne arrangementer.
På den vakre, akk så vakre balladen «Buddy», har Nilsson fått med seg Amanda Bergman på vokal. To stemmer som er som skapt for hverandre. At låta er pakket inn i utsøkte strykerarrangementer setter ikke akkurat en demper på stemningen.
Med tanke på at jeg selv har bodd i byen i flere år, kjenner jeg meg godt igjen i teksten til «Göteborg», en låt fylt med så mye kjærlighet til byen i våre hjerter at både Nilsson og jeg kjenner det langt inn i sjela. En sang der tankene flyr til både Håkan Hellström (som nevnes i teksten) og Eldkvarns evige klassiker «Alice». Et så godt som perfekt stykke musikk fylt med blant annet el-gitarer, strykere, saksofon, deilige koringer og Nilssons lett hese og distinkte stemme. «Göteborg / Du sjunger falskt / Bättre de än att inte sjunga något alls». Som jeg skulle sagt det selv, Valter!
På melodiøse og fullstendig uimotståelige «Kalifornien», henter et praktfullt strykerarrangement og Nilssons varsomme vokal den amerikanske vestkystens solfylte strender hjem til en helt spesiell dag i Göteborg. Plata avsluttes med balladen, «Gå som det går», som er så utsøkt vakker at den hadde passet perfekt inn på en av Gøteborg-artisten Joel Almes utgivelser.
Sammen med sitt fenomenale band og den glimrende produksjonen til Johan Weber, har Valter Nilsson laget et album fylt med så mye energi, melodiøsitet og ektefølte tekster, at det knapt kan gjøres bedre. Vi snakker terningkast fem og en halv og et lykketermometer som har gått fullstendig amok hos undertegnede.
Foto: Johan Falklind (Promo)
Ps: Valter Nilsson spiller på Salt i Oslo den 25. april. Møt opp!
