Plateanmeldelse: Phoebe Bridgers – «Lost Weekend» (album, 2026)
Phoebe Bridgers er tilbake med ny og etterlengtet musikk. Hele seks år er gått siden «Punisher» (2020), men i mellomtiden har hun blant annet hatt suksess sammen med Lucy Dacus og Julien Baker i boygenius og albumet «The Record» (2023). Bridgers er blant planetens mest respekterte indie-artister, det på tross av at «Lost Weekend» bare er hennes tredje fullengder. Mye av respekten er opptjent på enestående samarbeid med diverse artister, som boygenius, men også med Conor Oberst (Better Oblivion Community Center).
Det nesten timelange nye albumet «Lost Weekend», har blitt til i samarbeid med svært habile folk som Jack Antonoff (Bleachers), Ethan Gruska og Tony Berg. Antonoffs hånd på verket er spesielt merkbar siden mange av låtene har hans signatur i produksjonen. Hør bare det merkelige vocoder-grepet og strykerne på den mørke åpningslåten «The Outside», som nesten umerkelig glir over i skivas mest tilgjengelige spor; singelen «Lost Boys». Vocoderen går forresten igjen som en rød tråd på albumet.
Alle låtene på skiva er pakket inn i det man kan kalle dyr produksjon, noe som kan virke både positivt og negativt, men Bridgers selv har medvirket til produksjonen og passet på at lyden på alle gitarer og all perkusjon er distinkt og fin. Mange av sporene er sydd sammen slik at albumet oppleves som helhetlig og lekkert. Og, som sagt, litt mørkt, nesten i samme univers som Ethel Cain, men man kan jo ikke annet enn å elske detaljer som når Bridgers roper «one, two, three» i inngangen på refrenget på «Lost Boys». Herlig!
Balladen «Kill Me» balanserer hårfint mellom det introverte og det ekstroverte, med en vilje til å eksperimentere som minner om David Bowie. «Bobby» er neste tilgjengelige låt ut. Utstrakt bruk av korte arpeggioer på mandolin og synth sender Bridgers i retning band som The 1975, men for all del, hun har integritet nok i massevis til å stå for egen sound.
Befriende også er det å høre at noen av låtene har dype røtter i den tradisjonelle folkerocken, som for eksempel «Haunted», som leveres med banjo, fele og det hele. En del av sporene er også rene låtskisser og demo-aktige ting, som tilfører albumet luft og noe udefinert organisk («Never Going Back!»), midt i alt det litt utmattende digitale.
Phoebe Bridgers byr på indie-perler på tampen av albumet, som for eksempel fine «I Can’t Wait». Tittellåten «Lost Weekend» er en nøkkellåt på plata når det gjelder å forstå Bridgers’ univers på denne skiva. Det handler selvfølgelig ikke bare om ei tapt helg, men om tapt kjærlighet av den såre sorten:
«Back when no one could tell us apart / And I’d turn down the music to parallel park / We were playing for no one on top of the world / I talk in my sleep and you kiss like a girl / Then when the van broke down in the heat wave / You took off your pants on the side of the freeway / I had the thought you would outlive me / I loved you and you couldn’t forgive me for that / I think I know why you’ve been blowing me off / I’ve been using my friends and losing the plot»
Foto: Olof Grind (promo)
1
