Plateanmeldelse: Neil Young: «Second Song» (album, 2026)
Et år da flere av de aller største tilårskomne musikklegendene har levert høyst anstendige album (McCartney, Stones), er det likevel ikke sånn at vi ikke snakker om disse som potensielle klassikere.
Men nå er unntaket her. Neil Youngs «Second Song» er forbløffende bra – en maktdemonstrasjon rett og slett.
Jeg har sans for de fleste av Neil Youngs krumspring, det være seg feedback-gitar-ekstasene med Crazy Horse eller den mer avdempende varianten vindskeiv countryrock som har influert generasjoner av mer eller mindre alternativt orienterte rock-artister de siste tiårene.
«Second Song» er 42 minutter der to av låtene faktisk er skrevet midt på 1960-tallet. «I’ll Love You Forever» finnes i en versjon med Youngs tidligere band The Squires. Det er en tidstypisk låt for 1964/65 rent harmonisk, men omarrangert, vart og vakkert instrumentert.
Den andre gamle låta er «Casting Me Away from You», melodisk og enkel klassisk usentimental breakup-låt, et velkomment brudd med hovedstammen på albumet.
Og da er vi ved sakens kjerne: fem stort sett ganske rolige og dels ganske lange låter i usedvanlig lekker akustisk-dominert innpakning.
Både tittellåta og nevnte «I’ll Love You Forever» låner harmonier fra Youngs egen «Harvest Moon» fra 1992. Det albumet er også et brukbart referansepunkt for soundet her, i likhet med den akustiske halvparten av «Rust Never Sleeps» samt de roligere delene av «Zuma».
Lydbildet er gjennomgående elegant og underspilt levert av eksellente Chrome Hearts, med Memphis-legenden Spooner Oldham som tangent-tryllekunster. Et munnspill her, litt mellotron og lure gitarer, men i bakgrunnen for å kle opp soundet med et interessant bakteppe. Neil i fri dressur med sin Les Paul er fraværende her.
Den ikoniske fuzzgitaren har altså ferie, bortsett fra på én låt. Og det er i «refrenget» på ni minutter lange, rent ut magiske «Soon I Might be Going», en rent hypnotiserende sak kledd i filosoferende betraktninger om samtid, fortid, nåtid og eget liv, fra betrakterens ståsted:
«I wanted to say something before I go away / I went to town the other day and saw what it´s become / The houses are all going down with hotels all around / People are driving their new cars and the kids are leaving town / Shopping is everywhere and the club is shutting down.»
Fuzzgitaren støtter forresten opp under resten, det er ingen solo her.
Og denne antydningens kunst preger musiseringen her hele veien. Lydbildet er forsiktig, vart og skjørt. Du føler at det ikke er plass til at et glass velter her. Alt handler om å ramme inn Neils karakteristisk lyse, og svakt sviktende stemme på riktigst mulig vis, som også betyr at det er plass til litt skurr og surr.
Omtrent like magisk er det 11 minutter lange tittelsporet og den uimotståelige «Day after Day», bygget på samme akkordprogresjon som Dylans «Knocking on Heaven´s Door». En inderlig, vakker og skjør kjærlighetsvise. Enkel og repeterende, men aldri kjedelig i løpet av de sju minuttene.
Min første innskytelse da jeg hørte åpningslåta her var, «oi, kan dette holde…?». Men nettopp det naturlig skingrende i Neils stemme er som hardt tiltrengt oksygen i disse tider – særlig når låtene den bærer fram hele veien holder det toppnivået jeg innledet denne anmeldelsen med å antyde.
Det ble noen flere ord om én låt, men så er jeg heller ikke tvil om at «Soon I Might Be Going» er en av Neil Youngs absolutt aller beste innspillinger noen gang. Det sier jo en del om albumet at flere av de andre låtene er tett på samme skyhøye nivå.
Så gjenstår det bare vel en obligatorisk oppfordring til å skaffe seg denne på vinyl. Den gamle stabukken vil jo mene at strømming bare gir deg en brøkdel av lyden…
