Plateanmeldelse: Courtney Barnett – «Creature Of Habit» (album, 2026)
Yes, endelig er australske Courtney Barnett tilbake med ny musikk, fem år etter sin forrige utgivelse, «Things Take Time, Take Time». Dama som smalt til med knallperler som «Avant Gardener» og «Pedestrian at Best» på den doble EP-en hun debuterte med i 2013 og debutalbumet i 2015.
På oppfølgeren «Tell Me how you Really Feel» (2018), befestet hun sin stilling som en aldri så liten indie-heltinne med hang til slacker-rock med musikalske referanser som The Replacements, Nirvana og Kurt Vile. Sistnevnte hadde hun laget det meget sterke albumet, «Lotta Sea Lice», sammen med året før. Hennes tredje soloalbum, «Things Take Time, Take Time» (2021), var også mer enn godt nok selv om det kanskje manglet litt av energien forgjengerne er i besittelse av. Barnetts lett slentrende og myke vokal, som er plassert helt foran i lydbildet, kler låtene godt.
Men nå er hun altså tilbake med sitt fjerde soloalbum, «Creature Of Habit», et album fylt med så mye energi og meloditeft at undertegnede er både jublende glad og meget fornøyd. For musikken Barnett anno 2026 bringer til bordet er så overbevisende at Barnett definitivt er tilbake i indie-eliten for de av oss som liker en fin blanding av tøffe, melodiøse, slacke og slentrende rocklåter.
Alt av gitararbeid på «Creature Of Habit» er håndtert av Barnett på imponerende vis. Her er det plass til både løssluppenhet, fuzzing, eleganse og fult trøkk. På den glimrende og relativt hardtslående åpningslåta, «Stay In The Lane», pøses det på med elektriske gitarlyd i mange nyanser. Det hakkes, sprakes og gønnes på i flere retninger. På spor to, «Wonder», får den sterke melodien styre showet, løftet fram av fine koringer og en mer tilbakeholden gitarføring. Noe som også kan sies om supersterke, «Site Unseen», der Katie Crutchfield aka Waxahatchee bidrar med deilig koring.
«Same» er en skikkelig godbit utstyrt med smittende refreng der bruk av synth tilfører låta en spretten og vital dimensjon. «Sugar Plum», som gynger herlig av gårde, er også i besittelse av et refreng som setter seg umiddelbart. «One Thing At A Time» er en både framoverlent og melodiøs låt der elgitarene kommer til sin rett helt mot slutten. På «Mantis» går tankene, mye på grunn av koringen, til Fleetwood Mac. En låt der kombinasjonen av elgitarene og synth fungerer perfekt.
«Creatures Of Habits» består av 10 låter hvor gode melodier er plassert i et rocka uttrykk med god plass til både elgitarer, trommer og bass. Vi snakker iørefallende og energiske indielåter som på beste vis henter inspirasjon fra både tradisjonell rock, indiepop, neo-grunge og pop. Selv uttrykker Barnett følgende i et intervju med musikkmagasinet Mojo: «Part of it has been a journey to re-find that little girl in the Foo Fighter shirt. It reminds me of coming home.» Det er godt å ha deg tilbake, Courtney!
Foto:Mom+Pop/Fiction (promo)
