Plateanmeldelse: Cory Hanson – «I Love People» (album, 2025)
Cory Hansons forrige album, «Western Cum», ble en aldri så liten berg-og dalbane for undertegnede. Et album fylt med så mange elementer av heavy rock og dundrende el-gitarer at det ble en aldri så liten overdose. Det sagt, «Western Cum» er absolutt en plate som kan anbefales om du ikke er like sart som meg, en plate som mottok mye applaus fra mange anmeldere verden rundt.
På sitt fjerde og nye album, «I Love People», er el-gitarene for det meste lagt på den berømte hylla, og erstattet av akkurat passe store doser med strykere, blåsere og tangenter. Noe som gjør en fyr som meg så varm om hjertet at jeg allerede etter to gjennomspillinger var fullstendig bergtatt.
«I Love People» er fylt med nydelige arrangementer, utsøkte melodier og tidvis lett underfundige/odde/småskumle/humoristiske tekster. De fleste av de 11 låtene har mye til felles med musikken som dukket opp på den amerikanske vestkysten på 70-tallet, og da kanskje spesielt artister som Eagles, Jackson Browne, Randy Newman og Harry Nilsson. Låter som beveger seg sømløst mellom country, folk, rock og country. Om plata har Hanson selv uttalt følgende kloke ord:
«It is an L.A. record. I think my genealogy is rooted in L.A singer-songwriter culture, you know? It’s a factory of sunny music that maybe even a little bit innocuous on the outside, but it has a dark and sinister underbelly.»
Med pianoet i hovedrollen, utvides lydbildet på smakfullt vis med kassegitarer, trommer, bass, tromboner, saksofoner, bratsj, fioliner, steelgitar, kontrabass og perkusjon. Et litt småsjenert, men likefullt svært virkningsfullt lydbilde, som tilfører musikken store doser sjarm og finesse. På den usedvanlig behagelige og melodiøse åpningslåta, «Bird on a Swing», fylles musikken med piano, el-gitar, bratsj og deilige koringer. Den finurlige teksten er, som flere av tekstene på plata, noe for seg selv:
No one can corrupt what they can’t get inside / No one’s gonna hurt what they can’t find / You may break your heart but you’ll still be alive / I’ll never have to feel what that is like
På neste låt ut, «Joker», byttes trevirke ut med messing, og vips blir vi servert nok et melodiøst mesterverk der piano, kassegitarer, trombone og saksofon driver låta fremover på herlig vis. Og sånn kunne jeg fortsatt, for alle platas elleve spor har mer enn nok å by på både med tanke på musikk, tekst og produksjon. Om begrepet «smyge seg under huden» noen gang skal brukes, er musikken på «I Love Music» definitivt kroneksempelet på dette.
«Final Frontier» er en mildt sakt kontrastfylt låt med en tilsynelatende rystende tekst pakket inn i et vakkert lydbilde bestående av kassegitarer, strykere og nydelige koringer. «Lou Reed» er så vakker og velprodusert at man kan miste pusten av langt mindre. En låt som rusler gatelangs i New York omhyllet av piano, en smakfull saksofon, lavmælt koring og et fredfullt strykerarrangement. Om du velger å lytte på «Santa Claus Is Coming Back To Town» rett etter «Lou Reed», er sjansen for at du får store pusteproblemer meget stor.
På countryinspirerte «Texas Weather» skrus tempoet opp, godt hjulpet av en ivrig fele, glimrende gitarplukking og skikkelig driv i trommene. En låt som hadde passet fint på de første platene til både Eagles og Jackson Browne. «Bad Miracles» bæres framover av et intens piano, før en spinnvill el-gitar entret lydbildet ut av ingenting. En svært effektfull låt som tilfører plata en herlig tvist.
En av årets tristeste låter, «Old Policeman», blir ikke mindre trist av de slukørede strykerne som omfavner låta. Plata avsluttes på glimrende vis med «On The Rocks», en en vaskeekte countryrock-banger, med herlig steelgitar, lekne el-og kassegitarer.
Med «I Love People» beviser Cory Hanson at ha han akkurat nå er en av de mest lovende artistene i dagens uendelig store musikkunivers. En ekstraordinær artist som evner å skape oppsiktsvekkende god musikk innenfor flere sjangre både som soloartist eller som medlem av bandet Wand.
Foto: Drag City (promo)
