Plateanmeldelse: Beck – «Ride Lonesome» (album, 2026)
Den musikalske kameleonen Beck Hansen, eller bare Beck som han kalles, er et barn av 90-tallet. Han oppnådde ikonisk status med singelen «Loser» som ble sluppet allerede i 1993, deretter med albumet «Odelay» som kom i 1996. Han ble raskt en av de mest innflytelsesrike musikerne i vår tid. Denne statusen beholdt han fram til midten av 2000-tallet, men fra og med «Guero» (2005) og videre utover på 2010-tallet ble Beck stadig mindre relevant for mange.
2026 er derimot året for å reise kjerringa, først med samlingen «Everybody’s Gotta Learn Sometime», og nå altså med studioalbumet «Ride Lonesome». Popklikk anmeldte selvfølgelig utgivelsen fra tidligere i år og avsluttet omtalen med et ønske om et nytt studioalbum fra Beck. Fikk vi det vi håpet på? Både ja og nei. Plata åpner med den storslåtte countrylåten og tittelsporet «Ride Lonesome». Her lukter Beck på en tidløs klassiker, selv om låten oser av Eagles og er fylt til randen av nærmest parodisk køntripastisj.
«Run Away» fortsetter i samme gata, heldigvis med en kledelig dose The War On Drugs. Felles for nesten alle sporene er at vokalen er doblet og produsert med en voldsom romklang. Beck har produsert skiva selv, så dette er bevisste valg. Ingen ringere enn Nigel Godrich er oppført som ‘mixing engineer’, men mange kokker kan jo lage mye søl…
Det fungerer for så vidt fint, men blir litt heftig i lengden, særlig på de låtene hvor dette produksjonsgrepet kombineres med et i overkant klangfullt piano og uvanlig klissete strykere, som på «In The Night», «Failed Words» og «For Your Love». Beck er riktignok et navn som gjerne trekkes fram blant hi-fi-tilhengere på grunn av hans vanligvis utsøkte produksjoner og ganske så følsomme vokal.
Og så er det jo nettopp dette som er kjennetegnet ved Beck og hele hans karriere; i en periode var det funky falsettsang som gjaldt, en annen gang elektronisk musikk og nå køntri. Det er en del av pakka. Take it or leave it.
«Bleed» er i hvert fall en virkelig vakker ballade, med sofistikerte akkorder og smakfull instrumentering. I samme åndedrag må nevnes «Disappearing Act»; den er som et av Brian Wilsons (The Beach Boys’) beste øyeblikk, kompleks og fascinerende. «Slow Canyon» er også en ganske fokusert og fin låt, og det samme kan sies om den kassegitardrevne «It Ends Right Here» og «If You Don’t Know What Love Is».
Avslutninga, «Beyond The Light» er så nærme Procol Harums «A Whiter Shade Of Pale» som du kan komme uten søksmål, og med den kommentaren tror jeg vi lar Beck ri ensomt inn i solnedgangen for denne gangen.
