Plateanmeldelse Tom Odell – «A Wonderful Life» (album, 2025)

Tom Odells nye plate er et rent overskuddsprosjekt, en kreativ bølge fra en låtskriver som på ingen måte tar lett på tingene. Greit nok, Odell har kanskje vært et idol for en yngre målgruppe enn det gjengse publikum her, men nå fyller han altså 35 i november og er stadig mer anerkjent. 

Odell fortsetter der han slapp med «Black Friday» (2024), innen tradisjonsrik britisk melankolsk pop a la Jeff Buckley, men denne gangen med enda tydeligere referanse til Thom Yorke/Radiohead (anno «The Bends»).

Akkurat som ved forrige møte er det noe illevarslende og foruroligende som ligger i tonene hos Odell. Du kan si at han synger med både hjertet og følelsene utenpå. Det hele begynner med episke «Don’t Let Me Go» og nydelige «Don’t Cry, Put Your Head On My Shoulder». Thom Yorke kunne ikke gjort det bedre selv. Sistnevnte kunne til og med ha vært Oasis-låt dersom Odell hadde plugget inn gitaren. 

Men det gjør han nesten aldri på «A Wonderful Life» (med forsiktig unntak av rockeren «Can We Just Og Home Now»), i stedet har Odell og produsentduoen i Cityfall valgt å la dynamikken i musikken snakke selv – og det på en veldig beatlesk måte.

Produksjonen bærer ellers preg av nærmest asketisk bruk av tørr kassegitar og ekte trommer som gir albumet en nærmest demoaktig sound. Kanskje vil noen si at litt for mange av låtene ender i en kakafoni av ‘oh ooohhh’ og ‘yeaaah, men det får være greit – det er langt mellom hver innspilling av denne typen.  

Andre godbiter på plata er «Wonderful Life» – og ikke minst den formidable og altfor selvkritiske singelen «Ugly», som har den beste Harrison-linja siden «Something». Og når «Strange House» åpner med Lennon-akkorder på pianoet er ringen sluttet. Men det er ikke over ennå, for skiva rundes av med flotte «Can Old Lovers Ever Just Be Friends?» og lett optimistiske «The End of Suffering». 

«A Wonderful Life», skiva for deg som tåler litt føleri.

Foto: Tom Odell’s HomePage