Plateanmeldelse: Buck Meek – «The Mirror»» (album, 2026)
Vi begynner med konklusjonen først: Buck Meeks nye album, «The Mirror», er meget bra. Sånn, da kan du fortsette å lese.
De fleste som følger med på hva som skjer i musikkens vidunderlige verden, har ganske sikkert fått med seg at Buck Meek, sammen med Adrienne Lenker, er de to viktigste brikkene i det svært anerkjente amerikanske bandet Big Thief. Et band som har mottatt så mye skryt for sine album, at de definitivt ville være med om journalister verden over skulle peke ut en «kongen på haugen» innen musikk som puttes inn i sjangeren indierock med røtter i pop, rock og americana. Bandet har gitt ut seks album siden 2016, som alle er både svært gode, interessante og utforskende.
Parallelt med Big Thiefs triumfferd har Buck Meek kjørt sin egen solokarriere som, om vi tar med «The Window», har resultert i fire album så langt. Fordi de fleste låtene i Big Thief er skrevet av Adrianne Lenker, er soloplatene en ypperlig anledning for Meek til å vise at også han er en låtskriver av rang. Noe han har lykkes med gang på gang, og som han fortsetter med på «The Window» bestående av elleve låter som alle består syretesten med god margin.
«The Window» er et album jeg bare blir mer og mer glad i. Det har ført til flere gjennomlyttinger daglig den siste uka, noe som sjelden skjer for min del. Det er noe med den friske produksjonen og de deilige melodiene som treffer meg litt ekstra hardt. «The Window» er en plate som bare hopper rett ut i det, og ikke bryr seg så mye om all verdens dilldall. Det er et enkelt, men også gjennomarbeidet album, der kvaliteten på låtene åpenbarer seg ganske umiddelbart.
At de fleste sangene befinner seg innenfor den samme musikalske radiusen (la oss kalle det indierock), gjør ingen verdens ting så lenge de står godt på egne ben. Noe de definitivt gjør. De gangene Meek beveger seg litt ut i periferien, skjer det ved at han med hell lar elgitarene støye litt ekstra, som på for eksempel «Demon», «Soul Feeling» og «Déjà Vu».
Å løsrive seg helt fra sine kumpaner i Big Thief har neppe vært et mål med tanke på at Adrianne Lenker (vokal) dukker opp på flere låter mens James Krivchenia (keyboards, perkusjon og medprodusent) bidrar hele veien. På to av platas beste låter, «Pretty Flowers» og «Ring Of Fire» suser stemmen til Lenker rundt på vakkert vis i bakgrunnen.
Julie Hollands yndige stemme slipper til på de små mesterverkene «Can I Mend It» og «God Knows Why». Førstnevnte må, mye takket være den enkle, men oppfinnsomme produksjonen, og den herlige og svært iørefallende melodien, være en av årets beste låter. Det lekne lydbildet på «Heart In The Mirror», er helt magisk. Et lydbilde fylt med elgitarer, harpe, piano, synth og Germaine Dunes’ vakre vokal. Det må også nevnes at Julie Holland kliner til med en ekstraordinær plystresolo på «Worms».
Det kryr av så mange gode låter på «The Mirror» at alle som har sansen for melodiøs indierock puttet inn i et sjarmerende lydbilde, rådes på det sterkeste til å kaste seg over plata i det øyeblikket de er ferdige med å lese denne anmeldelsen. Som er sånn cirka akkurat nå.
Foto: Promo
