Plateanmeldelse: TeleGram – «Common Good» (album, 2026)
I 2019 dukket kvartetten TeleGram opp med sitt debutalbum, «The Right Song». En begivenhet som ble mottatt med både konfetti og mange spreke og svært fordelaktige uttalelser fra norske musikkjournalister. At oppfølgeren, «Common Good», måtte vente i sju år før den den ble sluppet løs på menneskeheten, er selvfølgelig altfor lenge. Men, nå som denne skribenten og mange med ham endelig har mottatt herligheten, er det bare å juble over ti nye låter som kan føre til både hakeslepp og plutselige gledesutbrudd.
Gruppa består, den gang som nå, av Marius Graff (vokal, diverse gitarer, mandolin, banjo, tamburin, koring), Kaja Fjellberg Pettersen (cello, vokal) Nikolai Storevik (fele, vokal) og Anne Marit Bergheim (vokal, diverse gitarer, trekkspill, mandolin, mandocello, guitalele). Vi snakker fire ekstremt dyktige musikere som utfyller hverandre på utsøkt vis.
Om du elsker trommer er TeleGram muligens ikke bandet for deg, men om du setter pris på vakkert utpenslede strykerarrangementer, luftige vokalharmonier og noe som kan beskrives som folkinspirert kammerpop, ja da kommer du garantert til å bli begeistret. Første gang jeg hørte «Common Good», fløy tankene, mye takket være bruk av akustiske gitarer, cello og fele, til artister som John Cale og Richard & Linda Thompson. Noe musikalske gavepakker som «August Winds» (der Graff og Bergheim deler på mikrofonen) og «Journey», trolig er de beste eksemplene på. Vokalen til Marius Graff er tidvis så skummelt lik Richard Thompsons at man skulle tro de var nære slektninger.
Selv om musikken på «Common Good» beveger seg i det samme musikalske landskapet, er det plass til mye variasjon og mange lekre detaljer i lydbildet. At Graff og Bergheim bytter på å synge hovedvokal, at samtlige av gjengen på mesterlig vis bidrar med himmelske harmonier, og ikke minst at alle instrumentene slipper til i rikt monn, tilfører musikken noe som kan minne om en opphøyd dimensjon. Instrumentalen (med sublime harmonier) «Rain» er så forseggjort, vakker og nydelig arrangert at man kan ty til tårer av langt mindre (cello, fele og trekkspill i en og samme låt – wow!). At låta for undertegnedes del sender tankene til filmen «Cinema Paradiso», oppleves nesten som et lite mirakel.
«The View» er en annen musikalsk godbit, som innledes med et kor, før vokalen til Bergheim flyr inn på følsomme vinger. En melodisk og svært tiltalende låt omfavnet av et lekkert arrangement. Noe som også kan sies om finfine «Where You Go», der Graffs vokal smelter sammen med damenes på nydelig vis. «Journey» har en pop’ete innstilling som festet taket umiddelbart, mens balladeaktige «Vienna» er av det smellvakre slaget. En låt som ledes forsiktig og mykt framover av Bergheims stemmeprakt.
Plata avsluttes på beste vis med «From Far Away» både med tanke på tekst og utførelse. En sang som treffer sånn cirka midt i sjela. At låtene, og da kanskje spesielt «Diggin’», «For The Ones» og tittellåta, er godt forankret i norsk og britisk folkemusikk, kler musikken usedvanlig godt. De litterære kvalitetene på tekstene, holder høy kvalitet, og berører både store og små ting i livet noe «August Wind», tittellåta og «Far Far Away» er tre av flere gode eksempler på.
Det hersker ingen tvil om at TeleGram nok en gang har lykkes med å lage et vakkert, tidvis melodisterkt, tidløst og nydelig arrangert album med røttene godt forankret i det jordnære og genuine.
Foto: Eirik Havnes (promo)
