Plateanmeldelse: deLillos – «Akustisk på Chat Noir» (2025)
Da deLillos holdt to akustiske konserter på Chat Noir i 2018, var det så vellykket at bandet har valgt å gi det ut på plate fordelt på to akter og trippel-vinyl (kan også strømmes). Og etter å ha hørt gjennom «Akustisk på Chat Noir», er jeg først og fremst meget skuffet over at jeg ikke selv var tilstede. For her treffer bandet både seg selv og publikum sånn cirka midt i hjertet. Vi snakker om en sjarmøretappe fra start til mål fra et av tidenes beste (om ikke det beste) Oslo-band fremført på en av Oslos stolteste kulturelle institusjoner.
Om du mot formodning ikke vet det, er Chat Noir et kabaret- og revyteater som ble grunnlagt av Bokken Lasson i Tivolihagen i Kristiania (Oslo) i 1912. Et teater som etter utbyggingen av Rådhuset og rivingen av Tivolihagen i dag befinner seg i Klingenberggaten. Om man skal ramse opp alle berømte personer som har befunnet seg på teaterets scene, ville den teksten blitt så lang at lang sluttet å være et ord.
Det kanskje aller beste med plata er at deLillos forholder seg til Chat Noirs lange tradisjon om at de som entrer scenen alltid må ha som mål å underholde og skape god stemning ved hjelp av humor, sjarm og sanger med tekster som får publikum til å både le, humre og bli ettertenksomme.
Noe gjengen gjør på mesterlig vis ved å hente frem noen odde, lett snodige og morsomme sanger som vanligvis må vike plassen på mer «tradisjonelle» deLillos-konserter. Som for eksempel «Kongepuddelen Odd», «Mandarinskall», «Heksevisa» og en oversatt coverversjon av Louden (som altså ikke uttales Luden, men Lowden) Wainwright III sin suverene «White Winos»/«Hvit vin». Fire låter som passer perfekt inn som muntre innslag publikum kan nyte med brede smil og et par halvlitere innabords. Lars Lillos og Lars Becktröms stemmebruk på henholdsvis «Mandarinskall» og «Heksevisa» er som skreddersydd på en kabaret- og revyteater.
Bandet er i det hele tatt rause når det gjelder å hente frem låter de sjelden spiller, som for eksempel «Feil ord», «Plage», «Drøm», «Min beste venn», «Kjip, Baby» og «Torkel Ravndal». Noe som fungerer aldeles utmerket og gjør utgivelsen både eksklusiv og uunnværlig for alle som elsker deLillos.
Dialogen mellom bandet og publikum er helt prima som Vera ville sagt, det både humres, ropes, gapskrattes og mumles såpass mye at man som lytter tidvis føler at man befinner seg på et revyteater sånn cirka midt på sekstitallet. Litt som da moren til Lars Lillo jobbet i sminken på Chat Noir og lille Lars var med på jobb der han foruten å møte mange av storhetene fikk servert brødskiver av Lill-Babs.
Det er heller ingen tvil om at gutta på scenen storkoser seg. Vi snakker løs snipp og muntre meldinger frem og tilbake mellom låtene. Lun ironi (av den gode sorten) dukker også opp rett som det er. De tar seg rett og slett tid til å tulle og tøyse litt seg imellom, som seg hør og bør på Chat Noir. Noe ettersnakket på «Tøff i pysjamas» og forsnakket på «Suser av gårde alle mann» og «Juletrær, nysnø og Jesus», er gode eksempler på. Fremføringen av de to sistnevnte er definitivt noe for seg selv. At bandet avslutter første akt med en glimrende versjon av lett fortvilende og triste «Tapetser meg i gangen før du går», tilfører konserten en fin kontrast midt oppi i all moroa.
Men best av alt er gjennomføringen av låtene, der bandet virkelig får vist hva de er gode for. Og det er ikke lite. Og nei du, snarere tvert imot. Etter 40 år i manesjen er gjengen så samspilt og til stede i fremførelsene at man som musikkelsker blir både mektig imponert og en smule rørt. For det er så deilig å lytte til et band som bare kan lene seg mot hverandre og slippe seg løs fullstendig oppslukt av spilleglede, trygghet og harmoni.
At samtlige av bandmedlemmene er overlegent gode og talentfulle musikere fremkommer med all tydelighet hele plata gjennom. Særlig koringene/harmoniene er så til de grader tima og tilrettelagt at Crosby, Stills, Nash & Young knapt kunne gjort det bedre. Det klines også til med noen gitarsoloer på «Tøff i pysjamas» og «Sveve over byen», som får det til å gå et sus gjennom alle mann som var til stede.
Om det er plass til «Smak av Honning», «Kokken Tor» og «Neste sommer»? Sier seg sjæl, det. På sistnevnte, som avslutter plata, blir det selvfølgelig allsang, noe som også sier seg sjæl med tanke på den forrykende konserten publikum har vært vitne til.
Plata består av hele 24 låter, som alle bidrar til det som må ha vært en festkveld helt utenom det vanlige. Å plukke ut favoritter føles derfor helt unødvendig, selv om jeg må innrømme at jeg -som alltid – blir litt ekstra mo i knærne når «Suser av gårde alle mann» ruser imot meg med åpne armer.
Foto: Drabant Music
