Plateanmeldelse: Thom Hell – «In The Eye Of The Storm» (album, 2026)
Siden 2022 har Thom Hell sluppet fire knallsterke album der han på elegant vis lager popmusikk som oppleves som en så godt som perfekt miks av britisk pop og amerikansk vestkystrock. I 2022 serverte han verden to album, «Today is Tomorrow» og «She Might Cry», som begge kom høyt opp på undertegnedes liste da musikkåret 2022 ble oppsummert.
«A Pleasant Life», som så dagens lys året etter, opplevdes som en nærmest perfekt oppsummering av Hells karriere der han bare fortsatte å pøse ut suverene poplåter som om det var den mest naturlige ting i verden. «Candy» fra i fjor besto av svært melodisterke låter (som alltid) bygd opp rundt Hells myke og behagelige stemme, mye bruk av tangenter, nydelige koringer og nennsom bruk av strykere.
Og nå er han her igjen, den godeste Hell, med nok en plate, «In The Eye Of The Storm», som er sånn cirka akkurat like knallsterk som de fire ovennevnte utgivelsene. Noe som strengt tatt ikke skulle være mulig, men Hell er tydeligvis i besittelse av en skapertrang få andre er forunt. En skapertrang som resulterer i musikk det er vanskelig ikke å bli svært glad i, om man setter pris på nydelig arrangert og melodiøs popmusikk. At Hell stort sett har gjort det meste selv, er mildt sagt imponerende.
Selvom man hører slektskap til artister som The Beatles, The Beach Boys, Randy Newman, Harry Nilsson, Billy Joel, Neil Hannon og The Lemon Twigs, er det ingen tvil om at Hells musikk har både egenart og benytter seg av selvlagde musikalske trylleformularer.
«In The Eye Of The Storm» settes i gang av instrumentalen «Shipwreck», en deilig og filmatisk låt som sender tankene i retningen av «Cinema Paradiso», bygd opp rundt piano og strykere. Deretter følger saktegående og ettertenksomme og «Feels Right», der Hells vokal virkelig får skinne omgitt av piano og akustiske gitarer før både elgitarer og strykere slipper til mot slutten av låta.
«Help Me Now» er en klassisk Hell-låt, der popens magiske kraft spres i alle retninger, før tittellåta entrer scenen. En så godt som perfekt poplåt som må være noe av det fineste og mektigste Hell har laget så langt i karrieren. At den varer i over åtte minutter, er nesten for snaut, med tanke på alle de musikalske ingrediensene som puttes inn i miksen. En låt som sakte, men sikkert bygger seg opp ved hjelp av klassisk balladekunst og melodiøs pop pakket inn i et lydbilde fylt med piano, nydelige harmonier, strykere og elgitarer. Vi snakker The Beatles møter Electric Light Orchestra møter 10cc (og helt sikkert mange andre).
De resterende seks låtene holder også et svært høyt kunstnerisk nivå. Den varsomme og pianodrevne «Red River» er både betagende og en smule urovekkende. På melankolske og tilbakeskuende «A Little Longer», synger Hell med hjertet utenpå skjorta, noe som også er tilfellet på særdeles vakre låter som «We Are» og «We Are Not». Plata avsluttes på beste vis med pianoballaden «It’s Alright Now», som sender tankene til både Harry Nilsson og Randy Newman.
«In The Eyes Of The Storm» er et album der Hell makter å bruke sin melodiske teft til å skape vakre og tiltalende låter som pakkes inn i svært forseggjorte og nyanserte arrangementer. Låter der kombinasjonen av nydelige harmonier, strykere, piano og gitarer ofte tas i bruk med stort hell. Det er også et album der Hell får brukt sin varme og mildt intense stemme for alt den er verdt. Flere av tekstene treffer også godt, noe tittellåta er et av flere gode eksempler på.
Med tanke på at Thom Hell i løpet av kort tid har snekret sammen fem glimrende album fylt med nydelige ballader og iørefallende poplåter, er det bare å skru på ørene og tune seg inn på mannens musikalske univers så fort som mulig.
Foto: promo
