Plateanmeldelse: Trevor Beld Jimenez – «Wilton Place» (album, 2025)
I 2020 oppdaget jeg, litt sånn ut av det blå, California-artisten Trevor Beld Jimenez sitt glimrende debutalbum, «I Like It Here». Et album skapt for individer med sansen for artister som Tom Petty, Eagles, James Taylor, Neal Casal, Wilco, Joe Walsh, The Tyde, Father John Misty, Jonathan Wilson, Fruit Bats eller GospelbeacH.
At Jimenez hadde spilt med de to sistnevte, virket nesten selvfølgelig da jeg, etter å ha gitt plata er par runder på spilleren, leste meg opp om fyren. En oppdatering der det også framkom at plata var gitt ut på Brent Rademakers fantastiske plateselskap, Curation Records (Rademaker er kjent fra både GospelbeacH og Beachwood Sparks). I anmeldelsen min av «I Like It Here» skrev jeg følgende om fire av platas beste låter:
«Den svært fengende «Get Ready To Fly» der gitarene leker seg i et lett og berusende lydbilde. Ekstremt sjarmerende «Comeback Kid» der steelgitarer, piano, gitarer og trekkspill smelter sammen til en høyere enhet. Såre «Saying Goodbye To A Friend», en vakker hyllest til Jimenez’ gode venn Neal Casal som døde i fjor, og en låt som får meg til å tenke på Carole King. «TRS (True Love), platas mest uptempo låt og en kjærlighetserklæring til Jimenez’ familie. En låt med et refreng som biter seg fast.»
Men fordi tiden flyr av gårde i et rasende tempo, samtidig som plateutgivelsene vokser på gigantiske trær, forsvant Jimenez atter en gang under radaren for undertegnede. Noe som er ganske utrolig med tanke på at jeg syntes «I Like It Here» var en av de beste utgivelser i 2020. Men, sånn er det å være menneske (eller noe i den duren).
Det måtte utrolig nok en reprise ala 2020, før Jimenez nok en gang dukket opp av det blå for undertegnede. Noe som gjorde meg glad, men også en smule beskjemmet. For det viste seg at mannen hadde gitt ut ikke bare ett, men tre album siden «I Like It Here». Ouch!
At hans nye album, «Wilton Place», som ble sluppet den 25. april i år, er fantastisk bra er selvfølgelig ingen overraskelse. De to andre har jeg ikke rukket å høre på ennå, men jeg skal definitivt bruke tid på dem når jeg har skrevet ferdig denne anmeldelse av nevnte «Wilton Place».
«Wilton Place» er en aldri så liten sommerflørt av en plate med relativt mye vind i rillene. Musikken har et drømmende slør hengende over seg, et slør som sammen med Jimenez’ uovertrufne evne til å snekre sammen svært melodiøse låter, tilfører låtene en perfekt miks av pop, rock og country. Litt sånn Neil Young møter Wilco møter Beachwood Sparks-vibber. Vi snakker mye akustiske og elektriske gitarer, akkurat passe doser med bass og trommer, supplert med munnspill på tre låter og litt koring her og der.
Fordi alle låtene er i toppslag, tillater jeg meg å anbefale hele bøtteballetten. Det sagt; svært mye skal gå galt om man ikke setter pris på melodisterke friskusker som «In This Wild Country», «Pieces Of Me», «Storms», «Wonderin’», mer dempede herligheter som «Midnight», tittellåta, «Till The Wind Blows Still», og den tøffe rockeren «Say», der el-gitarene får leke seg litt ekstra.
Da gjenstår det bare å lytte og bli glade, folkens!
Foto: trevorbeldjimenez.com (promo)
