Plateanmeldelse: Sunflower Bean – «Mortal Primetime» (album, 2025)
Her kommer en omtale av en aldri så liten godbit som vi ‘glemte’ i all viraken her i våres. Bandet Sunflower Bean ga ut albumet «Mortal Primetime» i slutten av april, og den skiva fortjener oppmerksomhet.
Navnet Sunflower Bean høres kanskje såpass generisk ut at en umiddelbart kunne mistenke at det er KI som står bak. Bildene av de androgyne bandmedlemmene gir også grunn til mistanke, men neida, denne gjengen fra Glen Head, New York og Brooklyn er virkelige nok.
Bandet består av Julia Cumming (bass, vokal), Nick Kivlen (gitar, vokal) og Olive Faber (trommer). De har tidligere gitt ut tre studioalbum, i tillegg til den Jane’s Addiction-inspirerte EP’en, «Show Me Your Seven Secrets» (2015). Det forrige albumet, «Headful of Sugar», kom i 2022, og må sies å være et slags kunstrock-prosjekt som skiller seg ganske markant fra Sunflower Bean anno 2025. «Mortal Primetime» åpner derimot med den ganske rocka «Champagne Taste». Vreng-gitarene er skrudd på maks og tankene går umiddelbart i retning band som Wold Alice og dets like.
Men allerede på «Waiting For The Rain» kan man høre nye takter fra Sunflower Bean, og fra «I Knew Love», og utover på plata, skjer det noe uventet. Post-grønsjen må vike for et melodiøst, halvakustisk uttrykk som bandet overraskende nok behersker til fulle. Det høres faktisk ut som om de aldri har gjort noe annet enn å spille alternativ country.
På nydelige «Take Out Your Insides» løsner det skikkelig for mitt vedkommende. Dette er en perle av en låt, som kommer høyt på mine lister i år. Hør bare på det smakfulle gitarspillet og den herlige retrosynthen på slutten av låta. Tar man en titt på krediteringen på coveret vil man oppdage at dette er den eneste låten på skiva med ekstern produsent.
Jake Sinclair er mannen som har gjort jobben. Sinclair har jobbet med såpass til størrelser som blant andre Weezer, Fall Out Boy, Panic! at the Disco, 5 Seconds of Summer og Pink, og det ville kanskje vært en god idé om Sunflower Bean jobbet mer med Sinclair i tiden framover. Bare et forslag fra min side.
Men for all del, den siste halvdelen av albumet er rett og slett fantastisk. «There’s A Part I Can’t Get Back» har Cure-gitar og et godt driv. Den glimrende «Please Rewind» og «Shooting Star» har begge et anstrøk av utsøkt kvalitet. Undertegnede får i hvert fall assosiasjoner til såpass fine ting som Simon & Garfunkel, eller til og med Big Star.
Sunflower Bean er som en uslipt diamant. Veien ligger åpen for denne gjengen når de befinner seg i det litt nedstrippete, melodiske hjørnet. Det er lov til å ha forventninger til bandet framover.
