Plateanmeldelse: Paul Weller – «Find El Dorado» (album, 2025)
Coveralbum er en vanskelig øvelse, spør du meg. En øvelse som sjelden klarer å levere noe som oppleves som en helhet det er verdt å bruke veldig mye tid på. Ofte blir det en miks av noen gode coverlåter og ganske mange sånn midt på treet.
Men det finnes selvfølgelig unntak, som for eksempel Paul Wellers flunkende nye plata, «Find El Dorado». En musikalsk reise der Weller tilfører så mye av sitt eget musikalske uttrykk at låtene han tolker/covrer foruten å tilføres nytt liv, også oppleves som en helt naturlig del av Wellers eget musikalske skaperverk.
I 2004 ga Weller ut sitt første coveralbum, «Studio 150», som undertegnede fremdeles liker, men som ikke har blitt plukket ut av hylla på en aldri så liten evighet. En skjebne som ikke vil ramme «Find El Dorado» av den enkle grunn at det er en usedvanlig vellykket utgivelse.
Selvom de 15 låtene beveger seg i et ganske variert musikalsk landskap, der inspirasjon fra særlig folk, pop, rock og country dominerer lydbildet, fremstår likevel plata som et helhetlig produkt med en klar idé både med tanke på fremføring og retning. Noe som i stor grad skylder en utsøkt kombinasjon av instrumentbruk og Wellers gamle våpendrager, Steve Cradock, sin glimrende produksjon.
Plata består i all hovedsak av relativt ukjente låter som Weller kler opp på nydelig vis. Wellers evne til å plukke ut mindre kjente, men i utgangspunktet suverene låter, for så å tilføre dem nytt liv og litt ekstra stil og swung, er utvilsomt platas store styrke.
«Find El Dorado» består kun av to låter Weller har et nostalgisk forhold til, og som han hørte som barn (Bee Gees’ «I Started A Joke» og White Plains’ «When you are a King»). Resten av sangene har han, via venner og bekjente, plukket opp og blitt kjent med i løpet av de siste årene, som for eksempel Brian Protheroes «Pinball» og «Duncan Brownes «Journey». At kjenningsmelodien til den populære britiske TV-serien «Budgie» fra 70-tallet, «Nobody’s Fool», er skrevet av Ray Davies, var for eksempel lenge ukjent for Weller.
At musikken på plata utstråler store mengder med 70-talls vibber, er neppe tilfeldig all den tid stort sett alle låtene ble skrevet i denne perioden. Noe produksjonen og lydbildet utvilsomt gjenspeiler. Vi snakker en drøss med kassegitarer, diverse tangentbaserte instrumenter, fele, strykere, blåsere, fløyter, steelgitar og mye, mye mer. Alt sammen drevet framover med innlevelse av Weller stilfulle og lett gjenkjennelige vokal.
Weller har ikke gått av veien for å hente inn hjelperyttere underveis, som for eksempel Noel Gallagher, Declan O’Rourke, Seckou Keita og Robert Plant. Sistnevte bidrar både med munnspill og vokal på det gnistrende avslutningssporet, Clive Palmers «Clives Song».
Tro det eller ei, men jeg liker absolutt alle låtene på «Find El Dorado». Det sagt; akkurat nå rager lune og pop’ete «Small Town Talk», «When you are a King» (med et bedårende strykerarrangement), lett rock-infiserte «Pinball», piano/stryker-balladene «Nobody’s Fool» og «Daltry Street», høyest i terrenget.
Men aller best er likevel Wellers fullstendig uimotståelige versjon av Merle Haggards «White Line Fever», en versjon der lydbildet domineres av kassegitarer, piano, koringer og steelgitar. Der er bare å takke, bukke og gratulere!
Foto: Paul Wellers homepage (promo)
