Fire plater du ikke vil gå glipp av

Popklikk kliner til og anmelder tre ferske plater og en re-utgivelse vi liker svært godt, og som vi har hørt veldig mye på i løpet av uka.

Lo Moon: «I Wish You Way More Than Luck» (album, 2024)

Lo Moon, med Matt Lowell i spissen, er tilbake med et nytt album i popens tegn. Undertegnede likte godt det forrige, «A Modern Life» (2022), og skrev blant annet følgende: «Lo Moon er selve essensen av letthet, og må nytes i små doser (…), men det er inspirert låtskriving å spore her. Og for all del, det skader ikke med litt eskapisme en gang iblant.» På vei mot pop-himmelen? – Popklikk

Denne gangen har Lo Moon involvert Mike Vernon Davis (blant andre Pool Kids, Great Grandpa, Ratboys) i produksjonen. Den nye skiva har ingen åpenbare hits, som «Expectations» fra 2022, men til gjengjeld byr plata på flere fine enkeltlåter og minneverdige øyeblikk fra retro-himmelen. 

Ta for eksempel «Waiting A Lifetime», med den perfekte bassen, eller den vare og fine «When The Kids Are Gone». Åpninga på «Water» minner faktisk om Peter Gabriels «Solsbury Hill» fra 1977 (!), mens min personlige favoritt, «Day Old News» i partier like gjerne kunne vært deLillos anno «Neste sommer».  

Fraseringene på «Mary In The Woods” er klassisk Matt Lowell i Bryan Ferry-hjørnet, mens «Evidence» er falsett-pop av det dramatiske slaget. Unn deg litt pop i hverdagen! (Jon Erik Eriksen)

Hallesby: «Ten Cold Days» (album, 2024)

Thor-Martin Hallesby er en musikant fra Halden, byen som i løpet av flere tiår har fostret mange artister Popklikk setter pris på. Og nå føyer Hallesby seg fint inn i rekken med sitt umåtelig fine debutalbum, «Then Cold Days», der han og gjengen hans har fått hjelp av en av Haldens store sønner, Geir Sundstøl, som produsent.

Musikken på «Ten Cold Days» kan beskrives som lettbent og frisk americana med røtter i både britisk og amerikansk musikk. Lyden av popmusikk og Haldens mange band dukker også opp i miksen. Platas store styrke er låtenes enkle og tidvis lettbente tilnærming til hvordan musikk skal lages. Låtene flyter nemlig avgårde uten mye fiksfakseri og tullball. Flere av sangene, som «It’s OK», «Now That I’v Got You» og «Along The Way», sitter limt fast i lytterens bevissthet allerede på første forsøk. 

Den svale og stillfarne tittellåta åpner plata på perfekt vis, før tempoet økes noen hakk på nevnte «It’s Ok» og «Going Nowhere». På sistnevte går tankene, mye takket være koringene, til Fleetwood Mac sånn cirka 1975. Hallesby har, godt hjulpet av en klok og dyktig produsent, og mange utrolig flinke og proffe musikere, laget et album som vokser og blir større og sterkere for hver gjennomlytting. (Espen A. Amundsen)

Jane Weaver: «Love in Constant Spectacle» (album, 2024)

Britiske Jane Weaver har bakgrunn fra flere prosjekt, blant annet Britpop-gruppen Kill Laura og folktronica-prosjektet Misty Dixon. Mest kjent er hun likevel som soloartist, og hun har gitt ut album jevnt og trutt siden debuten «Seven Day Smile» i 2006. 

Uten at jeg kjenner denne karrieren inngående, er det tydelig at Weaver er en artist med et visst renommé, og «Love in Constant Spectacle» er da også blitt et respektabelt album. 

Skiva er produsert av ingen ringere enn John Parish, best kjent for sitt samarbeid PJ Harvey, men han også har jobbet med blant andre Eels, Tracy Chapman og Giant Sand. Parish’ avtrykk er merkbart på denne utgivelsen, sjekk for eksempel det siste minuttet av tittellåten.

Første halvdel er aller best, med «Perfect Storm», «Emotional Components» og den elektronika-inspirerte tittellåten som seiersrekke. Trip hop-låten «The Axis and the Seed» er også bra, og sender tankene i retning gode, gamle Portishead.

Jane Weaver er som en god årgangsvin. Hvis du foretrekker voksenpop med hint folk og elektronika så er Weaver rette valget til hovedretten. (JEE)

Shout Out Louds: «Howl Howl Gaff Gaff (Revisited)» (album, 2024)

Dette er en re-utgivelse av det legendariske svenske indiepop-bandet Shout Out Louds debutskive fra 2003. Singelen «Please Please Please» (2001) lå faktisk inne på den britiske singellisten, og bandet spilte i sin tid i The Late Show with David Letterman. 

Shout Out Louds, med Adam Olenius i spissen (vokal, gitar), assosieres med shoegaze/postpunk og timinga for denne re-utgivelsen er nok ikke tilfeldig; Sammen med comebacket til Slowdive, Ride og andre band i samme kategori, passer den godt inn i retrobølgen. Øvrige medlemmer er Ted Malmros (bass), Carl von Arbin (gitar), Eric Edman (trommer) og Bebban Stenborg (keyboard).

Førstelåten, «The Comeback», har i likhet med glimrende «100º», plenty med Cure-gitar og rikelig med synth.

Så vidt meg bekjent, holder Shout Out Louds fortsatt koken. Det forrige albumet, «House», kom ut i 2022, og er absolutt verdt å sjekke ut (!). Gjenhøret med debuten er uansett gledelig, og viser hvor usannsynlig lovende bandet var den gang.  

Jon Erik Eriksen
Jon Erik Eriksen
Artikler: 195