Plateanmeldelse: Charlotte Cornfield: «Could Have Done Anything» (album, 2026)
For to år siden klarte kanadiske Charlotte Cornfield i løpet av ni sanger som takker for seg etter 29 minutter og 32 sekunder, å overbevise meg om at hun er en artist alle musikkelskere burde trykke til sine hjerter. Jeg skrev videre at albumet det var snakk om, «Could Have Done Anything», fortjente minst like mye oppmerksomhet som utgivelsene til Taylor Swift, Lana Del Ray og Phoebe Bridgers. «Could Have Done Anything» er mesterlig produsert av Josh Kaufman, som også bidrar som musiker.
På sitt nye album, «Hurts Like Hell», har Cornfield lagt lista sånn cirka like høyt, og selvfølgelig svever hun elegant over. Noe som etter noen gjennomlyttinger innebærer at hun muligens har satt ny personlig rekord (og da nærmer vi oss verdensrekorden, folkens).
«Hurts Like Hell» er Cornfields debut på det anerkjente plateselskapet Merge Records, og hennes første plate etter at hun ble mor i 2023. Plata ble spilt i Philip Weinrobes Sugar Mountain studio i Brooklyn, New York i januar 2025. Med seg på plata har hun fått med seg ekstremt begavede musikere som Palehounds El Kempner (gitar og vokal), Lake Street Drives Bridget Kearney (bass/vokal), Adam Brisbin (gitar og pedalsteel) og Sean Mullins (trommer). Plata er ypperlig produsert av Weinrobe, som blant annet har produsert de to siste skivene til Big Thiefs Adrianne Lenker.
Men det stopper ikke der, for jaggu har ikke dama fra Toronto klart å med seg kremartister som Feist, Buck Meek, Christian Lee Hutson og Maia Friedman til å bidra med vokal på flere av sangene.
På de fleste av låtene på «Hurts Like Hell», beveger musikken seg i et ganske moderat og behagelig tempo et sted midt i mellom rock og americana. Litt som om Waxahatchee og Aimee Mann skulle laget plater sammen. Melodiene er sterkt tilstede og Cornfield synger med sterk tilstedeværelse og en stemme som setter avtrykk. At «Hurts Like Hell» heller mer i retning av amaricana-sjangeren enn forgjengeren, skyldes i stor grad El Kempers og Adam Brisbins innsats på diverse gitarer og pedalsteel.
Mange av tekstene er små historier, eller kanskje bedre, glimt inn i hverdagens mange små og store opplevelser, utfordringer og oppturer. Platas mest sjarmerende låt, «Squiddd», handler om bandet Squiddds eneste konsertopptreden og et møte som finner sted flere år senere. På glimrende «The Magnetic Fields», fra den forrige skiva, befinner hovedpersonene seg også på konsert, så dette er tydeligvis er tematikk Cornfield liker å bevege seg rundt i.
Vanen tro er det vanskelig å plukke ut favorittlåter, når en plata er så gjennomført god som tilfellet er med «Hurts Like Hell». Men om du begynner med tittellåta (med Buck Meek på vokal), «Lost Leader» og «Number» (begge med Christian Lee Hutson på vokal), «Living With It» (med Feist på vokal), nevnte «Squiddd», «Kitchen» og «Long Games», skal mye gå veldig galt om du ikke blir vilt forelska i Charlotte Cornfields musikalske univers så godt som umiddelbart. At hun på sistnevte namedropper Neil Youngs «Zuma» er bare helt nydelig.
Foto: Merge Records (promo)
