Plateanmeldelse: Chris Stamey – «Anything Is Possible» (album, 2025)
Chris Stamey, en aldri så liten musikalsk husgud her i Popklikk, er trolig mest kjent for sin innsats i det glimrende og sterkt undervurderte bandet The dB’s som ga ut opptil flere svært gode album på 80-tallet. Et band som titt og ofte hørtes ut som en herlig miks av Big Star og R.E.M.
På 80-tallet gav gjengen ut fire slitesterke album, der særlig de to første, «Stands For Decibels» (1981) og «Repercussion» (1982), fikk svært fordelaktige tilbakemeldinger. Og selvom bandet aldri solgte stort, dukker de likevel stadig opp som inspirasjonskilde for andre artister.
Som soloartist har Stamey gitt ut sånn cirka åtte album, og på sitt forrige, «…The Great Escape» (2023), forente han på fint vis powerpop og rock ispedd fine nyanser av country og folk. Et av platas beste spor, «She Might Look Away», er skrevet av Big Stars’ Alex Chilton, som Stamey samarbeidet mye med på slutten av 70-tallet.
At flere av låtene på, «…The Great Escape», med letthet kunne sneket seg inn i The dB’s katalog, er sikkert og visst, en plata der Stamey får god hjelp av flere av sine musikalske venner fra den gang da, som for eksempel Peter Holsapple og Will Rigby (begge The dB’s) og Mitch Easter og Don Dixon, som begge produserte R.E.M.
På «Anything Is Possible» har Stamey stilt inn ørene så til de grader mot musikken som vokste fram på den amerikanske vestkysten på 60-og 70-tallet, at plata meget lett kan oppleves som en hyllest til artister som The Beach Boys/Brian Wilson og Harry Nilsson. Det er nesten så man kan høre lyden av bølger som ruller opp mot surfebrett som hviler ut i sanden.
At det også finnes elementer av jazz, og musikalske nikk til The Beatles, Carole King og Burt Bacharach, tilfører plata en fin dose med variasjon og balanse. Selv sier Stamey at plata kan ses på som et kjærlighetsbrev til den harmonirike og ofte tekstmessige uskyldige popmusikken han vokste opp med i barndommen. Han passer også på å trekke fram det britiske bandet The Move (med Roy Wood og Jeff Lynne) som en viktig inspirasjonskilde.
Foruten å skrive de nydelige og orkestrerte arrangementene, bidrar Stamey med varm og lun vokal, keyboards, gitar og bass. Men for å kunne dra dette storslåtte prosjektet i land har Han fått mye hjelp fra både nye og gamle bekjente som for eksempel The Lemon Twigs, Marshall Crenshaw, Don Dixon, Mitch Easter, Pat Sansone (Wilco), Probyn Gregory (Brian Wilson Band), Robert Sledge (Ben Folds Five) og The Modrec Orchestra.
Åpningslåta, «I’d Lost Without You», er som snytt ut av nesa på primetime The Beach Boys. En deilig og melodiøs låt puttet inn i et praktfullt arrangement der særlig harmoniene til brødrene D’Addario i The Lemon Twigs utmerker seg. På spor to, «Anything Is Possible», går tankene både til The Beatles, The Move og Stameys gamle band The dB’s. En låt som durer av gårde på deilig vis godt hjulpet av strøkne el-gitarer og nydelige koringer. Med unntak av trommer, som trakteres av Mitch Easter, spiller Stamey selv alle instrumentene. Noe som ikke er tilfelle på de andre låtene, der en lang rekke med musikere bidrar.
Deretter følger «After All This Time», hvor en solid blanding av jazz og strykerarrangementer, deriblant flygelhorn, preger lydbildet. En låt med røtter i sent 50-tall skapt for havutsikt og en Old fashioned i hånda. «Meet Me In Midtown» er platas mest umiddelbare og pop’ete låt. Vi snakker mye piano, saksofon, koringer (deriblant Marshall Crenshaw), punch og topp, topp, stemning. En låt som også hadde passet perfekt inn på samtlige av Crenshaws utgivelser.
At Stamey har valgt å covre The Beach Boys’ klassikeren «Don’t Talk (Put Your Hand On My Shoulder», kan synes unødvendig, men fordi det har blitt lagt på et par ekstra strøk med musikalsk magi, fungerer det overraskende bra selvom originalen selvfølgelig er i en klasse for seg. «When My Ship Comes Inn» er en nostalgisk og sentimental låt, som sklir rolig av gårde før den avløses av svært iørefallende og godlynte «In a Lovely Place», der The Beatles nok en gang skjuler seg i kulissene.
Arrangementet på «Once, In A Summerday», er fylt med så mange deilige detaljer (som for eksempel «måke»-gitar, saksofon og fløyte) at ørene nesten ikke strekker til («måke»-gitar, saksofon og fløyte), mens lettbeinte og pop’ete «Done With Love» (med orgelsolo og nydelig koring av brødrene D’Addario) sklir under huden før man rekker å brette ned ermene. «Au Revoir and Goodbye» triller rolig av gårde kledd inn i et deilig strykerarrangement, før albumet avsluttes på vemodig vis med ettertenksomme og jazzinspirerte «Leaves in the Wind».
Konklusjon: Å høre på «Anything Is Possible» er fun, fun, fun og gir lytteren skikkelig gode vibrasjoner.
