Plateanmeldelse: Hiawata – «Bringing the boys back together» (EP, 2025)

Om Hiawata hadde tryllet fram fire-fem låter til av det samme kaliberet som de fire på EP-en «Bringing the boys back together», hadde de utvilsomt kommet svært høyt opp på min liste over årets beste norske plater i år. 

Når det er sagt, det er alltid en fryd å menge seg med musikken til Hiawata særlig når kvaliteten er såpass sterk som de fire nye låtene til gjengen. Låter som først og fremt er en utsøkt blanding av slackerrock og powerpop med god plass til både litt skrangling, fuzz og store mengder med el-gitarer i lydbildet.  

New Musical Express’ beskrivelse av bandet er sånn sett ganske treffende: «…Hiawata remind me of cutie pop stalwarts Comet Gain, or Belle & Sebastian playing Nirvana songs…»

Siden sitt forrige album, «Darkside» (2014), har medlemmene i Hiawata! laget musikk i flere ulike konstellasjoner med stort hell, det være seg i Heyerdahl, Valleypolicella, Islandsgate, Løchstøer, Local Store eller Pelicat, for å nevne noen. 

Alle de fire låtene på «Bringing the boys back together» har noe ved seg som gjør at du vil høre dem igjen og igjen. Vi snakker en uimotståelig kombo av sterke melodier, et busslass med energi, en sjarmerende og lett vaklevoren vokal, snertne harmonier og et akkurat passe skranglete lydbilde. Musikk vokalist og låtskriver Tore Løchstøer Hauge relativt presist beskriver på følgende vis: «ABBA på skateboard? Som om Evan Dando hadde vokst opp mellom IKEA-møbler og dansk design?»

Fordi Popklikk så til de grader har latt seg sjarmere av samtlige låter, kontaktet vi nevnte Tore Løchstøer Hauge og ba ham uttale seg om fire-enigheten. Og her er svaret vi mottok fra mannen som synger med så mye innlevelse at han må passe seg for ikke å forsvinne i det berømte nuet.  

«Bringing the boys back together»

Tore: Da vi ga ut siste album «The Darkside» i 2014 hadde vi allerede begynt å spille med andre band. Og kanskje jeg spesielt brukte mye tid på bandet Heyerdahl som var totalt altoppslukende i noen år. Hiawata har alltid fortsatt å spille konserter og gitt ut litt singler her og der, men på hver vår kant forsvant vi etter hvert litt ut i andre band som Islandsgate og Valleypolicella. Så denne låta handler vel litt om å konfrontere det for min egen del, og samle guttene igjen. Det har vært viktig for meg å lage en utgivelse med Hiawata igjen, og jeg føler alltid det er her jeg kommer fra. 

«Lost»

Tore: Der hvor «Bringing the boys …» og «One of Us» er tettere på de tidligere skivene våre, er «Lost» nærmere den mer powerpoppete delen av Hiawata. Noe av det beste jeg vet er når trommis Are sender meg en låt som jeg får lov til å skrive tekst til før den går i Hiawata-kværna. Are er en sjuk låtskriver og lager ting jeg ikke kan – og har laget mange av de største låtene våre som «Anyone». Tematisk dveler den vel ved alle muligheter vi fikk kastet etter oss: «They could have been bigger than Hiawata» som profetien sier. Sylfrekk miksing av Ryan McPhun.

«One of us»

Tore: Vi spilte inn denne EP-en slik vi pleide gjøre det da vi lagde demoer i gamle dager: øvde én gang og gikk rett i studio mens vi lot dagen skli over i fest, og lot det være umiddelbart og deilig som da ting gikk rett ut på MySpace. En liten hyllest til Hiawata og alle som fortsatt hører på oss. Når gitarsoloen til Håkon blandes inn og overtas av produsent Mattias Krohn Nielsen er det mitt høydepunkt på EP-en.

«Just so you know»

Tore: Dette er en låt vi første gang spilte inn med Kenneth Ishak i 2008 eller noe, og som kom som en B-side til «Suburbs» som er på «These Boys and This Band Is All I Know»-skiva, men av en eller annen grunn har den ikke eksistert etter det. Så vi spilte den inn igjen med Mattias. Jeg fant teksten fra første versjon i en eske for litt siden og da het låta «Monkey Smith». Tror det er fordi den minner litt om sånn Morrissey hørtes ut da han kom tilbake rundt den tiden, men spilt av oss aper. Tekstmessig passer den bedre nå, og det skal bli en glädje å spille denne og de andre låtene live i det nye året.