Plateanmeldelse: Suede – «Antidepressant» (album, 2025)
Da superkule Suede slapp sitt sagnomsuste og selvtitulerte debutalbumet i 1993, var de en av de første bandene som ble assosiert med det som ble omtalt som Britpop. En sjanger jeg sånn umiddelbart ikke var særlig opptatt av. Men, etter hvert som sjangeren breddet seg ut med band som Oasis, Pulp, Blur, The Manic Street Preachers og Supergrass, var det umulig ikke å bli en smule interessert og engasjert.
Selvom de første platene til Oasis og Blur fikk mye spilletid, hadde jeg langt mer sansen Pulp og Denim, to band som skilte seg ut som langt mer originale og oppfinnsomme. Noe man også kan si om Blur da Britpop-bølgen mistet sitt momentum mot slutten av 90-tallet.
Hva så med Suede? Selvom om de var en del av Britpop-bevegelsen, fikk jeg dem aldri til å passe helt inn i sjangeren. For meg hadde de langt mer til felles med band fra 80-tallet som Siouxsie and the Banshees, Magazine, Joy Division, The Cure og Echo & The Bunnymen. Musikken på bandets to første album hadde et mørke – en nærmest gotisk kraft – som satte dem litt i skyggen av melodidrevne band som Oasis og Blur. Men da de slapp sitt tredje album «Coming Up» i 1996, var forvandlingen såpass stor at Britpop-båsen åpnet seg litt på gløttt.
Det har rent mange Suede-låter under broen siden «Coming Up». Låter som i svært liten grad har tiltrukket seg så mye oppmerksomhet som i bandets glansdager på 90-tallet. Men på sitt forrige album, «Autofiction» (2022), søkte Suede tilbake til røttene med nyvunnet vitalitet. Et album som fikk Popklikk-Jon Erik til å skrive følgende i sin anmeldelse av plata:
«Brett Anderson om den nye plata: ‘Autofiction is our punk record’.Virkelig? Etter fylte femti? Ja, hvorfor ikke? Bandet sier videre at de bestemte seg for å gå tilbake til det grunnleggende, i et forsøk på å gjenskape følelsen fra de formative dager. Og det har Suede (Brett Anderson, Mat Osman, Simon Gilbert, Richard Oakes og Neil Codling) lyktes ganske bra med».
På oppfølgeren «Antidepressant» lykkes de så stort sett med det meste. Noe som var åpenbart allerede etter kun en gjennomlytting. Måten bandet putter gode melodier inn i et ganske stramt og konsist lydbilde, er både svært effektfullt og mildt sagt avhengighetsskapende. Noe platas mest tilgjengelige låter; «Disintegrate», «Dancing With The Europeans» og «Trance State», er forrykende gode eksempler på. Tre melodisterke sanger pakket inn i tunge bassganger, knalltøffe gitarriff og sylskarp tromming.
Det tidvis dystre og kompakte lydbilde tilfører låtene et mørke som rett som det er slipper inn lyset. Litt sånn post-punk møter gotisk pop, om det gir mening. Noe man også kan si om musikken til The Cure og The Manic Street Preachers, to band tankene flyr til både titt og ofte når man hører på «Antidepressant».
Stort sett alle låtene drives framover av et en enorm energisk kraft som nekter å gi slipp. En kraft som også har befestet seg i Andersons særpregede og stilfulle vokal som på svært effektfullt vis er lagt helt foran i lydbilde.
Tematikken i tekstene er ofte knyttet til Andersons egne opplevelser og samtiden vi lever i: død, forgjengelighet, paranoia og noe som kan minne om en aldri så liten eksistensiell reise. Selv har Anderson uttalt følgende til musikkmagasinet Uncut:
«There’s certainly a sense of memento mori about the record. People might see it as morbid and macabre, but it’s actually life-affirming: the reminder of death makes you aware of how precious life is. It’s about the joy within a moment when you realise that life is fleeting and you have to live it to the full.
Fordi «Antidepressant» trolig er blant Suedes fineste øyeblikk, er det vanskelig å trekke fram favoritter. Det holder egentlig bare å gratulere bandet med et usedvanlig sterkt album som viser at de er tilbake for fullt. Men for å være litt gem kan det nevnes at jeg i skrivende stund (foruten de tre ovennevnte låtene) er usedvanlig svak for platas vakreste øyeblikk, «June Rain», og den svært fartsfylte og fengende «Broken Music For Broken People».
Foto: BMG Records (promo)
