Plateanmeldelse: Tyler Ballgame – «For The First Time, Again»
På sitt debutalbum, «For The First Time, Again», har amerikanske Tyler Perry aka Tyler Ballgame alliert seg med Foxygens Jonathan Rado både som produsent og musiker. Et meget smart trekk med tanke på at Rado tidligere har produsert kremartister som Father John Misty, The Lemon Twigs, The Killers og Weyes Blood», artister som alle lager musikk litt i den samme gata som Ballgame.
Ballgames største musikalsk våpen, er utvilsomt en stemme som kan tøyes og bøyes i alle retninger. Han klarer på magisk vis å synge både høyt og lavt på en og samme tid. Tidvis med stort patos, andre ganger med fintfølende ro og kontroll. Noe som gjør at tankene flyr i retning av alt fra John Grant, Meat Loaf, Harry Nilsson, Elvis og Roy Orbison.
Musikalsk henter Ballgame (og Rado) mye inspirasjon fra artister som befant seg på den amerikanske vestkysten på 60-og 70-tallet. Melodiøs musikk der det er plass til elementer av både pop, rock, folk og country, gjerne i en og samme låt. Men, fordi Ballgames vokal er så til de grader tilstedeværende og særegen, oppleves «For The First Time, Again» også som noe helt for seg selv. Noe som i stor grad skyldes at Ballgame på flere låter synger med så mye innlevelse og patos at det nesten høres ut som en operette.
Plata åpner med det nydelige og lett gyngende tittelsporet, der Ballgames silkemyke vokal for det meste kun akkompagneres av kassegitarer og trommer. En rolig og balladeaktig låt (som får undertegnede til å tenke på Van Morrison) der vokalen tilføres litt «grus» i refrenget. Deretter følger «I Believe In Love», nok en rolig sang puttet inn i et nydelig arrangement og et treffsikkert refreng. Foruten akustiske gitarer, bass og trommer fylles det på med piano og strykere/synth. I refrenget synger Ballgame med så mye kraft og strukne stemmebånd at Roy Orbison ganske sikkert hadde nikket anerkjennende på hodet.
På pianoballaden, «You’re Not My Baby Tonight», kliner Ballgame til med en vokalprestasjon få gjør etter ham, før han kaster seg inn i «Matter Of Taste», en (sørstats)rocker der elgitarene virkelig kommer til sin rett.
Selv om det er fristende å skrive om platas alle tolv låter, er det enklere å konkludere med at Tyler Ballgame og resten av gjengen, har laget et usedvanlig sterkt debutalbum som fortjener både mye ros og oppmerksomhet. I mylderet av nye musikalske artister som dukker opp stort sett hele tiden, er det ingen tvil om at Ballgame er i besittelse av så mye særpreg, sjarm og talent, både som sanger og låtskriver, at det bare er å glede seg til fortsettelsen.
Når jeg først er i gang er det likevel på sin plass å trekke frem noen andre musikalske fulltreffere fra plata. «Got A New Car» er platas friskus omgitt av både trompeter, saksofoner, elgitarer og piano. «Down So Bad» er fylt med så mye melodisk kraft at man kan bli opphisset av langt mindre, mens «Deepest Blue» er så vakker at man nesten får hjertesorg underveis. Plata avsluttes på (nesten) perfekt vis med «Waiting So Long» som ruller av gårde omringet av blåsere, tung bass, koringer og Ballgames vokal som tiltar i styrke mot slutten av låta.
