Plateanmeldelse: Snocaps – «Snocaps» (album, 2025)
På selveste halloween dukket årets beste godteri opp på en strømmetjeneste nær oss alle i form av musikalske punchknapper. Helt ut av det blå slapp nemlig tvillingsøstrene Allison og Katie Crutchfield albumet «Snocaps», som også er navnet på det nye bandet deres. Et album bestående av tretten låter du ikke vil gå glipp av om du digger musikalsk snop.
Allison og Katie er tvillingene fra Birmingham, Alabama, som spilte sammen og ga ut plater i bandene The Ackleys og P.S. Eliot da de gikk på high school før sistnevnte ble oppløst i 2011.
Etter den tid har Katie bygd seg opp en karriere under navnet Waxahatchee som etter seks utgivelser virkelig har truffet både tidsånden, en armada av musikk-kritikere og et stort publikum med voldsom kraft. Da Popklikks skribenter kåret årets beste utenlandske plater, havnet Waxahatchees to siste utgivelser, «Saint Cloud» (2020) og «Tigers Blood» (2024), helt i toppen av listene. Katies utgivelse med Jess Williamson (Plains) i 2022, mottok også svært fordelaktige anmeldelser (også her i Popklikk).
Allisons musikalske karriere etter P.S. Eliot, har ikke vært like lukrativ som Katies. En karriere som fortsatte med bandet Swearin’, et par soloalbum og som del av Waxahatchee.
Men nå er endelig tvillingsøstrene Crutchfield gjenforent igjen som «Snocaps». Endelig fordi plata deres er så til de grader sjarmerende, søt og treffsikker at man som lytter blir både glad og fylt med energi og store doser med endorfiner. En plate der en herlig miks av indierock, pop-punk og powerpop dominerer lydbildet.
At søstrene har valgt å samarbeide tett med Brad Cook og MJ Lenderman, som begge har bidratt på Waxahatchees siste plater, må sies å være et svært klokt trekk, Cook som musiker og produsent og Lenderman som gitarist (og ganske mye mer). Et samarbeid som naturlig nok drar musikken i retning av Waxahatchees musikalske univers.
Men, fordi søstrene har bidratt med egenskrevne låter og bytter på å synge (stemmene er ganske så like, ja), har låtene en litt mer skranglete og langt mindre americana-preg enn hva tilfellet er på de siste Waxahatchee-platene.
Plata preges også av en «endelig, nå skal vi ha det gøy sammen»-innstilling, som trolig skyldes at både søstrene og alle involverte tør å slippe seg litt løs og bare la det stå til. Noe som tilfører låtene både sjarm, energi og noen små glimt med fandenivoldskhet. Litt sånn tilbake til fortiden, om man vil.
Brorparten av låtene er korte, energiske og svært iørefallende, og omgitt av et lett slentrende lydbilde der søstrenes stemmer virkelig kommer til sin rett. Når de ikke synger sine egne låter, bidrar de med herlige koringer. MJ Lendermans diverse gitarer ligger hele tiden på lur, og er en sterk bidragsyter til at plata tidvis oppleves som både litt skeiv og skranglete. To av platas roligste låter, «Hide» og «I Don’t Want To», tilfører plata både balanse og sårbarhet.
Om mine ører får vilja si, er det ingen tvil om at Allison og Katie Crutchfield, har laget et usedvanlig sterkt album som kommer til å stå seg så godt at jeg allerede nå ønsker meg mer. Noe som kanskje kan bli vanskelig med tanke på Katies suksess med Waxahatchee.
Å plukke ut favorittlåter er vanskelig, men om jeg skulle plukke ut tre fra hver av søstrene går jeg her og nå for Allisons «Heathcliff», «Brand New City», «Avalanche» og Katies «Wasteland», «Cherry Hard Candy» og «Angel Wings». Seks låter som viser at søstrene evner å lage låter som både fenger, skrangler og beholder roen.
Konklusjon: Mer snop til folket!
Foto: Chris Black (promo/Anti-)
Sjekk ut plata her: https://open.spotify.com/album/1fevi1JMVt1PVIMh5Z80ad?si=aT6Ndun6Tde0qWiranODVQ
