Sunnmøringen, artisten og låtskriveren Kåre Indrehus er klar med albumet «Endelig svar avgitt». Dette er intet mindre enn hans niende soloalbum(!), og består som alltid av ettertenksomme og livsnære tekster kledt i uortodokse arrangement og Indrehus’ særegne uttrykk. Den tynne linja mellom humor og alvor er fortsatt der. Du vet aldri om du skal le eller gråte med Indrehus, og nettopp det er en av superkreftene hans.

Søndag 11. oktober kan du oppleve Indrehus’ superkrefter på Folk i Storgata i Oslo. Håper vi sees!

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Endelig svar avgitt» sammenlignet med de andre utgivelsene dine? 

– Jeg tror at musikken og tekstene på det nye albumet kan forståes som en videreføring av ting jeg har gjort før, men uten at det skal tolkes som en direkte oppfølger. Jeg er reaksjonær både når jeg skriver og når jeg produserer, og prøver hele tiden å videreutvikle og forbedre det jeg har gjort tidligere, og alt jeg erfarer etter en utgivelse påvirker altså den nye prosessen.

– I arbeidet med det nye tar altså med meg mine egne tanker, tilbakemeldinger fra presse og responsen fra publikum. Noen ganger kan denne prosessen inspirere meg til å blande inn nye musikalske elementer og nye lyriske temaer, og styrkeforholdet mellom humor og alvor i min musikk er et godt eksempel på noe som er i stadig bevegelse. Alle albumene jeg har gitt ut inneholder både elementer av begge deler, men på «Endelig svar avgitt» er det helt klart alvoret jeg har fokusert mest på.

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– Bak tittelen ligger et ønske om å lage noe som oppleves som mer komplett enn tidligere, og jeg tenkte at albumet måtte være godt nok til å kunne bli mitt siste, eller endelige om du vil. Nå er det ikke slik at jeg vil «legge opp» og levere min oppsigelse med denne utgivelsen, og jeg både håper og tror at jeg har mer musikk og lyrikk på lur. Ikke fordi at jeg tror verden nødvendigvis trenger mer fra meg, det får andre avgjøre, men fordi jeg selv trenger skrivingen og fremføringen for å forstå meg selv og verden rundt.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Prosessen med plata startet for et par år siden i hjemmestudioet mitt på Nøtterøy. Jeg var da i ferd med å avslutte innspillingene av mitt forrige album, «Vekkerklokkeangst», og jeg var da såpass inspirert av både prosess og resultat at jeg opplevde en strøm av nye ideer. Dette medfører nok at det er en del likhetstrekk i produksjonen mellom disse to albumene. Det kan akspetere at det ligner så lenge jeg opplever det som en forbedring eller om jeg innfører nye elementer. En av de nyvinningene på «Endelig svar avgitt» var arbeidet med «fiktive» strykere, og dette kommer spesielt godt frem på låter som «Mitt gamle kompass» og «Hjertestrid». 

– Tematisk ønsker jeg ofte at låtene skal resonnere i det medmenneskelige, at den som lytter skal oppleve medfølelse for karakterene og at karakterene er realistiske og gjenkjennbare. Utifra dette høres det kanskje ut som om jeg skriver kun om helt vanlige mennesker og episoder, og det er kanskje sant, men ofte har de et snev av det absurde og det skjøre. Alt av instrumenter er enten spilt eller programmert av meg selv, og hele albumet er innspilt i eget studio. 

– Hva er du mest fornøyd med på «Endelig svar avgitt»?

– Det er mye jeg er fornøyd med, men måten ulike tematikk, både musikalsk og lyrisk, flettes sammen på for å utgjøre en helhet er nok vinnerloddet for meg. Albumet flyter naturlig av gårde, og jeg legger således opp til at det best nytes som et album og ikke enkeltspor.

– Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– En krevende øvelse å favorisere blant sine egne «barn», men om jeg må velge trekker jeg frem «Hjertestrid» og «Giftig type». «Hjertestrid» nevner jeg fordi den har en produksjon med mye strykere som skiller seg fra det meste jeg har gjort tidligere. Den har et godt og lystig driv, og dette står i kontrast til den mørke teksten. 

– «Giftig type» er en helt annen type låt, et enkelt arrangement bestående hovedsaklig av piano og perkusjon, men med en tekst som er så sår og humoristisk på samme tid at den bærer sangen. Jeg vet ikke helt hvor tekstlinjen «Jeg drikker gift for å holde meg frisk» kom fra, men det var altså denne linjen som en dag dukket opp i meg og som hele sangen ble bygget rundt. Dette er for så vidt et godt eksempel på hvordan jeg jobber med tekst, for ofte er en linje nok til å lage en hel låt. Jeg lar rimene som dukker opp gjøre jobben, og de viser meg alltid hvilken retning jeg skal gå.

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– «En grusom sang» har blitt trukket frem av flere lyttere og av en del skribenter som en favorittlåt på albumet, og dette varmer litt ekstra for det var en låt med mye motstand, spesielt når det gjaldt produksjonen. Når en først har valgt en tittel på en låt som dette ligger det litt i kortene at en må gi den noe litt ekstra og kanskje uvanlig, og jeg jobbet lenge med ulike versjoner. Ikke det at jeg ønsket at den skulle bli grusom, men at jeg ønsket at den skulle ha et sterkt, men litt usedvanlig arrangement, og atden kunne passe som en avslutning på albumet. Prikken over i-en, som jeg lenge slet med å finne, ble en Vocoder-synthlinje som går i bakgrunnen stort sett hele låta gjennom. Monotont og enkelt, men allikavel helt avgjørende. – 

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

Tekstene mine spenner som tidligere nevnt fra det humoristiske til det alvorlige, men jeg tror også at akkurat på denne utgivelsen er det nostalgiske, romantiske og ettertenksomme ganske dominerende. Å skrive tekst faller meg som regel helt naturlig, men å skrive kjærlighetssanger som ikke er triste var en kunst det tok meg mange år å mestre. I lys av dette er det nok de romantiske og poetiske tekstene her jeg er mest stolt av. Tittellåta og «Vinden» er gode eksempler.

– Hvordan jobbet du fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

Jeg var vel innom dette med at en linje ofte er nok, og slik er det altså som regel for meg. En tekstlinje er som regel det utløsende, men det kan også være en melodi. Jeg setter meg ikke ned og tenker, nå skal jeg skrive en låt, det er vel heller slik at låtideen eller linjen bare dukker opp en dag. Det kan være på reise eller hjemme, eller det kan være når jeg er alene eller når er sammen med kona og ungene mine. Jeg tror det viktigste er å være åpen for de inntrykk omverden gir oss. 

– Jeg bearbeider ting ved å skrive og fungerer vel slik som en slags psykolog for meg selv. Etter at ideen dukker opp jobbes det frem en tekst og i dette arbeidet er det stort sett klimpring på gitar eler piano som fungerer for meg. Etter dette, når jeg begynner å tenke på produksjonen av albumet, er derimot gitaren ikke like viktig og blir mer som et av flere element som krydrer helheten.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? 

– Jeg hører ikke så mye på musikk når jeg er i en slik prosess, men husker i så fall at jeg oppdaget Herman Dune via bloggen deres det året. Han skriver og formidler på en måte som treffer meg veldig.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– Kevin Morbys «Little wide open», Olivia Rodrigos «You seem pretty sad for a girl so in love» og Franska Trions «Som et spjut genom dagarna». En sjeldent variert Troika når det kommer til album? Morby har laget et av årets beste album, det er helt sikkert, og det samme har Olivia Rodrigo gjort. Jeg er kanskje for gammel for å være i hennes fan-club, men hun er favorittartisten til datteren min og da kommer jeg unna med det. Franske Trion-albumet er jo ikke nytt, men et kultalbum av dimensjoner. For noen tekster og for en formidling. 

– Hva kan publikum forvente seg når du entrer scenen framover?

– Jeg har allerede spilt en del konserter etter albumslippet og merker at sangene gjør seg veldig godt live. Soloformatet som jeg ofte tyr til i konsertsammenheng gir meg mulighet til å presentere låtene slik de ble til, i en råere mer nedstrippet innpakning. Alvoret i sangene står ofte i kontrast til alle de rare historiene som jeg forteller fra scenen, og mine konserter passer godt til alle som liker musikken sin servert med litt tankevekkende historier og rare anekdoter i glasset. Neste show blir allerede søndag 11. oktober i Oslo, og jeg gleder meg stort til å spille på Folk i Storgata igjen.