Popklikk sendte Popklikk-Magnus ut for å intervju gjengen i det kritikerroste bandet Villskudd. En gjeng bestående av David William Øynes, Alf Kippersund Nordseth, Carl Anders Sørheim, Markus Lierhagen og Johannes Gartland. Her kan du lese intervjuet mens du hører på den nye knallsterke plata deres, «Ingenting er forgjeves».

Jeg møter Johannes (tangenter) utenfor Studenterhuset i Schultzgate. Blir geleidet opp noen etasjer og inn på det jeg blir fortalt er David (vokal og bass) sitt rom. Der sitter Alf (trommer) på en krakk midt på gulvet med et håndkle over skuldrene, mens en jente går rundt han og klipper håret hans. Rundt bordet til høyre sitter en gjeng jeg senere forstår består av kjærester og venner av bandet. 

På bordet er det en kjele med middagsrester, kaffekopper, ølbokser, sprit- og vinflasker, handlenett, stearinlys, og en konvolutt som noen har skrevet NRK Marinlyst, og Popklikk på. 

Rommet er dunkelt belyst av mindre lamper rundt om i rommet, ikke av taklampen, fordi David har gitt bort lyspæren sin til noen andre på huset. 

På gulvet ligger det plater og på platespilleren snurrer «Let it Bleed» av Stones. Det er teak-møbler og linoleumsgulv, og det ser ut som jeg har spasert rett inn i en Lars Saabye Christensen-bok. 

Idet vi skal begynne, reiser Alf seg fra frisørkrakken og sier han må dra. 

– Hva er mest annerledes på denne skiven sammenlignet med de to tidligere? 

Carl (gitar): – Det er veldig mye bedre produsert, og mye mer gjennomarbeidet enn tidligere. Vi har jobbet med Kjartan (Kristiansen fra Dumdum Boys) på dette albumet, og det forrige hadde vi spilt inn selv, så vi har lært mye om hvordan man produserer og hvordan man lager gode låter. 

David: – Det er alltid noe som endrer seg med bandet fra album til album. Det er tre album, og jeg føler hele tiden at det er en utvikling. Både med tanke på hvordan vi skriver låter, og metodene som er brukt i studio. 

– Hvordan var det å jobbe med Kjartan? 

David: – Det har vært utrolig givende. Å bare samarbeide med noen som vi har veldig respekt for, og som tar oss med inn i et nytt rike. Så vi har vært skikkelig på tur med Kjartan og Thomas Pettersen på den plata her. Det føles litt ut som at Thomas, som har mikset og sittet bak spakene, og Kjartan har vært en del av bandet mens vi har holdt på. Så de er veldig med på plata og det har vært kult å samarbeide med noen kule katter som dem. 

Carl: – Kjartan har liksom en slags sjette sans til å høre hvordan en låt skal være før vi selv har skjøt det. Han kan si «Hvis dere flytter det verset dit og bytter på det refrenget», og så lurer vi på hva han snakker om, men så spiller vi det et par-tre ganger og skjønner at det er mye kulere. Han har en innsikt som er veldig interessant å jobbe med. 

David: – Han er en produsent som man virkelig går på nye eventyr med. Han er veldig åpen for å sjekke ut forskjellige ting. Dra litt hit og litt dit i låta. 

Carl: – Tidligere har vi vært vant med å spille inn fire låter på én dag, men med Kjartan har vi brukt to dager på å gjøre 40-50 takes av hver låt helt til han er fornøyd. Det har vært veldig sunt for oss. Vi har blitt bedre til å spille inn. 

Johannes: – Det har vært slitsomt i blant å bruke så lang tid på samme låt. Spille samme greia i fem timer. Utrolig slitsomt. 

David: – Det er virkelig den dyre appelsinjuicen på Meny som du hører. For vi har virkelig skvist fruktene ganske hardt, og det har vært gøy. For det smaker jo godt av det. 

– Jeg mener jo at sounden deres har utviklet seg ganske mye på denne platen, er det et gjennomtenkt valg? 

David: -Nei, det har bare skjedd, og det kommer til å fortsette å skje. Sånn må det jo være da, det skal ikke stå stille. 

Resten av bandet sier seg enige i det David sier. 

– Hva er dere mest fornød med på det nye albumet? 

– Jeg er nok mest fornøyd med hvordan gitaren min låter, sier Carl og ler.

Markus, som ikke har sagt noe ennå, sier: -Litt som ble nevnt i sta, så har vi hatt noen som har hatt autoritet og tatt oss i nakkeskinnet og passet på at det låter så bra som det kan. 

Carl: – Jeg er fornøyd med at vi har utviklet oss og blitt et bedre band. Og at vi har funnet en litt tydeligere sound. 

Johannes: – Jeg synes kanskje produksjonen, og at låtene har blitt mer gjennomarrangert, og at produksjonskvaliteten har blitt høyere. 

– Hvilken av låtene har gitt dere mest motstand på albumet? 

Her kommer svaret fort fra David: «Værhane».

David: – Det var den meste motstandsdyktige låta. Mye fordi jeg og Kjartan hørte litt forskjellige låter der. Så nylig dro vi til hytta til Kjartan og overrakte en værhane som en kompis av oss har laget. For «Værhane» var en sånn låt vi skrev på mye sammen, og det var litt vanskelig for meg å gi slipp på den idéen jeg opprinnelig hadde med den låta. Den gikk gjennom en ganske stor endring. Den skifta litt kjønn nesten. På en veldig fin måte, den ble veldig bra. 

Johannes: – På «Tåre bak øret» gikk vi noen runder, og jeg tror aldri vi har helt fornøyde med den i utgangspunktet, men Kjartan og Thomas merket at det var noe der og at den var veldig kul. 

David: – Og den ble det! 

Johannes: – Ja, og den ble plutselig litt pianodrevet. Jeg er kanskje litt ego som nevner den.

David: – Det har vært mange overraskelser underveis. 

– Vil du utdype?

David: – Hver låt har vært en prosess. 

Johannes: – Det er ingen låter som har vært like som demoen. 

David: – Før har vi spilt låtene live først og så gått i studio og spilt dem inn likt som på scenen, men nå har låtene vært såpass ferske at de har fått ånd i studio istedenfor på scenen. Så det har vært motsatt retning fra tidligere.

Carl: – Vi har vært vant til å komme inn i studio og prøve å beholde mest mulig av live-stemninga, men her har vi jobbet mer med låtene. 

– Har dere noen nye inspirasjonskilder knyttet til dette albumet?

David legger over til en 50-talls filmavisen-stemme, og sier: – Ja, vi har hørt på en kar som heter Alf Prøysen. 

Bandet, og entouragen, som fortsatt sitter rundt bordet ler.

Carl: – Ja, vi hører på masse. Jeg tror alle oss er glad i musikk med mye tekst og melodi. 

David: – Vi nekter å svare. 

Hva er idéen bak albumcoveret. 

David: – Nei, det er bare fantasi dét. Det er tatt der, sier David og peker på hjørnet bak seg. Vi ville ha en liten gutt på albumcoveret fordi vi synes det hadde noe fint ved seg som angår livet. Eller hva Carl?

Carl: – Absolutt. 

– Hva er den siste bra konserten dere har sett?

Carl blåser luft ut av munnen og tenker. 

Carl: – Jeg var og så Bikelane på Dattera til Hagen. Det var veldig kult. 

Johannes: – Jeg så en kvartett som spilte på Habitat i Trondheim. Det er en fyr som har et masterprosjekt der han prøver å lære seg å spille som Allan Holdsworth. En britisk fusion-gitarist. Det var veldig bra. Veldig teknisk. 

David: – Forrige gang jeg var på konsert, det var med Markus. Da var vi på 40års jubileet til Rockerfeller, og vi var der for å se våre venner i The Impossible Green. Valkyrine Allstars spilte… det var mange forskjellige. Det var et spennende format. 

Johannes: – Jeg skal på Big Thief imorra. 

– Har dere noe annet enn musikk som dere er inspirert av eller som er viktig for dere? 

David sier med glimt i øyet: – Det er vel her vi begynner å krangle er det ikke det? 

Carl: – Det er en del gode Oslo-bøker jeg forbinder med bandet. «Sol» av Cornelius C. Steinkjer. Som er litt sånn…

David avbryter: – Nei, det er jeg helt uenig i! 

Alle ler. 

Carl fortsetter: – Også kanskje «I fjor var en lang natt» av Joakim Kjørsvik. Den er veldig rotete, og noe jeg forbinder med Villskudd. 

– «Sult» av Hamsun. Det føler jeg er litt Villskudd, skyter David spøkefullt inn. 

Han drar en bok ut av bokhyllen: – Jeg vil si at det er den her, jeg. Evert Taube. «En del av vår hvardag og vårt gledje…» Okay gutter! 

David begynner å synge på «Flickan i Havanna» av Evert Taube og jeg skjønner at det begynner å bli klart for å avslutte intervjuet snart. 

– Vil dere si at det er en rød tråd i albumet?

Johannes: – Nei

David: – Jeg har ikke sett den, men jeg veit at den er der. Joda, jeg har sett den. Det handler jo om de samme gode greiene som du vet, og som alle dere som leser dette vet. Det er nå sånn det er, og så prøver vi å lage litt rytmer og rim rundt det. Det er den røde tråden. Det er veldig generelt og spesifikt samtidig. 

– Noe dere vil si til slutt? 

Carl, Johannes og Markus bryter ut i latter, og snakker om hverandre og i kor, og refererer til det David avsluttet Villskudds forrige Popklikk-intervju med: Grav marka di sjøl! Grav den jævla marka di sjøl, ikke sitt på byen og snakk om dritt! 

David: – Forrige gang sa jeg «grav marken din sjøl», men denne gangen har jeg faktisk kjøpemark. 

David reiser seg, henter en boks som han åpner og gir til meg. Den inneholder mark.

Han fortsetter: – Det er et bra bilde på den nye plata: Kjøpemark er feitere, finere og det er litt mer futt i den.