Plateanmeldelse: Hallesby – «All I Need is a Masterplan» (album, 2025)

At Halden-musikeren Thor-Martin Hallesby er klar med sitt andre album må sies å være svært beundringsverdig med tanke på alle motbakkene han har måtte bestige. Men etter to album er det mye som tyder på at pilene (ikke bakkene) peker oppover.

Jeg skal ikke dvele for mye ved Hallesbys bakgrunn, men etter å ha måttet amputere begge beina etter et dårlig valg i fylla og mange år med amfetaminmisbruk, er det helt nydelig å registrere at han i løpet av kun litt over ett år har tryllet fram to glimrende album.

Om debutalbumet, «Ten Cold Days», skrev jeg blant annet følgende:

«Den svale og stillfarne tittellåta åpner plata på perfekt vis, før tempoet økes noen hakk på «It’s Ok» og «Going Nowhere». På sistnevnte går tankene, mye takket være koringene, til Fleetwood Mac sånn cirka 1975. Hallesby har, godt hjulpet av en klok og dyktig produsent, og mange utrolig flinke og proffe musikere, laget et album som vokser og blir større og sterkere for hver gjennomlytting.»

Om du lurer på om oppfølgeren, «All I Need is a Masterplan», er like god som debuten, er svaret et ganske så rungende «ja!». Om du lurer på om det er enda bedre, er svaret det samme, for ifølge mine ører har Hallesby tatt enda noen steg i sin musikalske karriere. Og sånn sett blir det ekstra spennende å se hva han makter å dra opp av hatten når tredjealbumet dukker opp.

Tekstene på plata er av den eksistensielle og dvelende sorten. Tekster fylt med refleksjoner og grublerier rundt livets mange utfordringer. At Hallesby ord handler mye om hans egen utfordring sier seg selv, men det er heller ingen tvil om at hans betraktninger er noe de fleste av oss kan kjenne seg igjen i. Det finnes som kjent uvanlig mange måter å møte veggen på. Akkurat som det finnes mange tunneler og mye lys. Om tittelen på plata er av det lett ironiske og humoristiske slaget vet jeg ikke, men det er uansett ingen tvil om at Hallesby er på rett vei. 

Så bravo for det!

«All I Need is a Masterplan» består av elleve låter som beveger seg rundt i et landskap der rock, pop og americana på fint vis veves inn i Hallesbys musikalske univers. At Hallesbys vokal er fylt med så mye inderlighet at låtene fremstår som både troverdige og varme, er en av platas store styrker. En plate som er spilt inn i legendariske Athletic Sound i Halden, og produsert av Bjørn Sæther, bandets trommeslager. Gitarist Nikolai Grasaasen er co-produsent. Resultatet er et krystallklart, detaljrikt og luftig lydbilde der Hallesbys vokal vies mye plass. De utsøkte arrangementene er sveiset sammen av Hallesby og bandet i samlet trupp.

Åpningslåta, «High Up In These Mountains», er en seks minutters reise i vellyd og en tekst fylt med refleksjoner rundt ønsket om forandring og å bevege seg mot noe bedre – slippe opp og gå videre. På spor to, «Morning Comes», forenes pop og americana på beste vis.  Noe som også kan sies om «Drunk», en lett uptempo låt med en gitarlyd som sender tankene til den amerikanske vestkysten sånn cirka 1976 eller deromkring.  «All The Way Given», er den heldige vinneren av en fantastisk fin tekst som omfavnes av en aldeles nydelig melodi. 

På fartsfylte og melodisterke, «On The Outside», slippes el-gitarer og tangenter fri. En låt der tankene flyr til John Wesley Hardings kruttsterke plater fra begynnelsen av 90-tallet. Plater som igjen kan minne litt om Elvis Costellos musikalske univers. «In My Magic Town» er pakket inn i et drømmeaktig lydbilde som sniker seg av gårde i et beroligende tempo. En sang om kjærlighet, tilgivelse og håp.

Underveis i lyttingene dukket stadig vekk Tommy Tokyo opp på min indre skjerm. Noe intense og lett vaklevorne «Demons Everywhere» muligens er det beste eksempelet på, en låt som også hadde passet fint inn i Conor Obersts katalog. «Stone Cold Eyes» rusler av gårde i fornøyelig tempo fylt med melodisk sans, kassegitarer, tangenter og steelgitarer. «Absent Struck Of Love» er platas mest pop’ete og umiddelbare låt, og fetteren til en eller annen Morten Abel/September When-låt.

Særs sjarmerende «Spin These Wheels» er pakket inn i et enkelt, men svært effektivt lydbilde som dytter låta forsiktig framover. En livsbejaende og lett slentrende sang om at verden faktisk går framover om man tør å snurre en smule på hjulene og gi på litt ekstra. Siste låt ut, gospelinspirerte «I See Now», er en dvelende og fremoverlent sang om at tåken har lettet og sikten er blitt bedre. En fin og passende avslutning på et album som viser at Hallesby fortjener en plass helt på toppen av den musikalske kransekaka.