På begynnelsen av et nytt år er det alltid noen album man, av forskjellige årsaker, aldri rakk å skrive noen velvalgte ord om før nyttårsrakettene fløy til værs. Album som, fordi de stadig vekk har dukket opp i horisonten, fortjener både heder og ære (som det så fint het i riktig gamle dager). Her kan du lese om et av dem: 

Plateanmeldelse: Trine Harbak – «Da æ va av skog» (album, 2025)

Jeg tror jeg vil begynne med å si, at dette er en samling med sanger som får meg til å tro at innspilt musikk fremdeles har både funksjon og en rolle å spille – at musikk ikke bare er underholdning, men fremdeles kan bære noe som er ekte og dypere. Og Trine Harbak er ikke alene. Heldigvis. Det er noe som skjer i underskogen. Det er noe som presser seg fram; noe som må bli født. Den hyper-kommersielle og industristyrte musikk-bransjen er med et barn som er ekte – som bare er musikk, som bare er talent og som bare er sant. Kanskje er det slik; at støyen er gravid med stillheten. Trine Harbak er en særlig talentfull vise-kunstner, en kilde av stille lys i et støyende rom.

Stemmen hennes er utrolig vakker, følsom og hun synger rett til deg. I dette rommet, som er utenfor innspillings-rommet, tid og sted. Et møtested som er inne i oss. En samtale fra hjerte til hjerte. Harbaks stemme er et naturlig instrument, fin-innstilt mykt og nært som Roberta Flack eller Miles Davis trompet – eller David Bowie som sjelden trengte mer enn en tagning. For det var ikke nødvendig. Det er en nydelig produksjon. Ingen unødige greier i studio. Bare lyden av musikk i det store rommet. 

Tekstene hennes er nydelig poetiske og samtidig direkte. De er så bra at jeg (nesten) får lyst til å gråte. Så bra er de. Aller best liker jeg tittellåta, «Streng/mild» og «Elskervise»  Med «Stjerne» har hun laget en tradisjonell visepop låt i en tydelig norsk tradisjon. En sang med potensial for radiospilling som man kunne si en gang. Ellers sliter jeg litt med duetten med Stefan Sundstrøm og cabaret-valsen «Kunstig lys» med forvrengt gitar ala Tom Waits. Her blir hun litt borte for meg. 

Vi lever i et langt land, ikke bare med ett, men med mange språk om vi følger kysten oppover fra Kristiansand mot nord. Hver region har sine språk og tradisjoner, ja; som små riker som ble samlet til ett –  var det ikke Harald Hårfagre mon tro? Jeg er glad for å høre stemmen hennes utfolde seg med ord som er skrevet akkurat slik hun synger dem. For dette er ekte, ikke konformt, ikke presset – og som ikke er noe annet enn seg selv. I februar reiser hun på turné med tog gjennom landet og over grenser. Til andre riker. Til steder der musikken bare er – og bringer oss sammen – helt uten å skille