Plateanmeldelse: Levi Henriksen & The Babylon Badlands – «Sverige» (album, 2026)
«Sverige» er Levi Henriksen & The Babylon Badlands’ sjette utgivelse, og er som tittelen antyder en kjærlighetserklæring til broderlandet. Plata består av elleve låter der hjertet banker i takt med det forjettede landet på den andre siden av grensen. En grense Henriksen lever så tett på at den synes som visket bort.
Mitt første møte med Henriksen var romanen «Snø vil falle over snø som har falt» fra 2004, en bok der et av mine favorittband Eldkvarn, fra Norrköping, dukket opp. Og da var jeg selvfølgelig solgt. Boka var knallgod, og Henriksen har siden den gang vært min mann både som forfatter og rockeartist. At Henriksen og jeg har ganske lik musikksmak, kan det neppe herske særlig tvil om. Våre hjerter banker nemlig litt ekstra hardt for artister og band som Eldkvarn, Thåström, Ulf Lundell, Jackie Leven og The Band, for å nevne noen. Artister som alle på et eller annet vis dukker opp mellom rillene på «Sverige».
Og bare for å ta det med en gang: «Sverige» består av så mange musikalske gullkorn, både musikalsk og tekstmessig, at det meget mulig er Henriksens beste album så langt. Et album fylt med akkurat passe store doser patos og innlevelse og et band som virkelig gir jernet. Om du liker energisk og lett rufsete rockmusikk, ispedd elementer av både country (eller noe deromkring) og gospel, er dette definitivt en plate for deg.
Foruten Henriksen og The Babylon Badlands, bidrar Innlandskvartetten (fiolin, bratsj, cello), Trine Sennerud Melby (nøkkelharpe) og en gjeng med damer som også gjenfinnes i Oslo Hardkor med å nyansere og utfordre lydbildet på forbilledlig vis. Plata er spilt inn i legendariske Athletic Sound i Halden og produsert av Lars-Erik Westby.
Plata åpnes med særdeles friske og energiske «Vestavind», en låt om lengselen etter Sverige pakket inn i et lydbilde fylt av el-gitarer og tangenter. På den lett dylanske «Svensk honning» dras tempoet ned samtidig som piano, gitarer og lapsteel på herlig vis vies mye plass. («Når vi går sammen hjem har vi ingen tanker om 1905»). Tredje låt ut, «Karlstad før det gryr», handler om en mann som forlater sin kjære for godt før hun har våknet opp. Utvilsomt et av albumets høydepunkter pakket inn i en forseggjort produksjon utstyrt et nydelig strykerarrangement. En låt med mange referanser til Sverige, som for eksempel Åmotfors, udødeliggjort av Sven-Ingvars’ «Månskensnatt i Åmotfors» (ført i pennen av Eldkvarns Plura Jonsson).
Etter den sterke åpningen fortsetter det å falle mye musikalsk manna fra himmelen. Som for eksempel den sterke gospel-låta «Jeg må til Vänern for å få fred» med en tekst bestående av en god blanding av godt humør, Jesus, Johannes Døperen og hallelujastemning. En låt som utvilsomt hadde passet godt inn i Onkel Tukas musikalske univers. Lett uimotståelige «Hold fast i meg» er bokstavelig talt en drøm av en låt, der både el-gitarer og strykere leker seg i lydbildet. Teksten på vakre «Kom til meg» er både underfundig, svevende og meget sterk. «Døgnflua», med fin tekst av Kari Grinden Lilleseth, beveger seg i et noe mørkere landskap, litt sånn Thåstöm-aktig om vi skal holde oss i Sverige.
Tittellåta er en skikkelig rocker med en glimrende tekst, et nynnbart refreng og tøffe og løsslupne el-gitarer. Tekstlinjen «kanskje Pippi og Emil døde på Sveavägen» treffer litt ekstra hardt, med tanke på at tekstene på plata stort sett er utstyrt med glimt i øyet og smilefjes (Olof Palme ble skutt og drept i krysset Sveavägen og Tunnelgatan i 1986). «De fortapte gutta» er nok en deilig tøff-i-trynet rocker, som treffer sånn cirka umiddelbart. Igjen gjøres det plass til mye elgitar i lydbildet. Kjapt, tøft, rett på sak, ikke noe tullball. «Salme til en ung mann (som skal opp og fram) hopper så langt ned i bakken at et fall er uungåelig. Men, for et fall! Og for en låt!
Plata avsluttes med «Honeyboy Hudson og meg (Mjölby, januar)», en hyllest til Stadshotellene i Sverige og Garth Hudson og The Band (bestemt form entall!). En låt hvor Henriksen pratesynger den praktfulle teksten om det kanadiske bandet som har betydd så mye for ham («Garth Hudson var familie, Honeyboy Hudson var veien, sannheten og livet i min musikalske skapelsesberetning»). En meget sterk låt og en verdig avslutning på en imponerende sterk plate fra en mann og et band som suser av gårde i en Volvo Amazon på vei mot det forjettede land.
Foto: Finn Felini
