Plateanmeldelse: Joe Pernice – «Sunny, I Was Wrong» (album, 2026)
At Pernice Brothers i 1998 traff blink med debutalbumet «Overcome by Happiness», er det liten tvil om. Og siden den gang har bandet fylt universet med uendelig mye oppløftende musikk som burde nådd ut til langt fler enn tilfellet er i dag. Når jeg skriver bandet handler det i all hovedsak om Joe Pernice, for det er utvilsomt han som er både arkitekten, drivkraften og den musikalske tryllekunstneren.
Fjorårets utgivelse, «Who Will You Believe», er et klassisk Pernice Brothers-album, der en perfekt blanding av gitar-, kammer- og powerpop, smeltes sammen med myke og svært melodiøse musikalske grep. Et album som kom høyt opp hos undertegnede da fjorårets musikalske regnskap ble oppsummert.
Og nå er han her igjen, den godeste Joe Pernice, men denne gangen bare som seg selv. Noe som egentlig ikke betyr så mye i og med at han står bak det meste Pernice Brothers skaper. Men, en liten forskjell aner man likevel, for der Pernice Brothers i stor grad ofte hengir seg til melodiøs og smidig powerpop, beveger Joe seg denne gangen en anelse mer inn i et musikalsk landskap fylt med tømmerskjorter og country-vibber. Sagt med andre ord: Musikken på «Sunny, I Was Wrong» er en fin blanding av pop, americana, kammerpop og powerpop.
For å flotte seg litt ekstra har Joe hentet inn prominente gjesteartister som Aimee Mann, Rodney Crowell, Norman Blake og (selveste) Jimmy Webb. Og at alle bidrar på aller beste vis, er ingen overdrivelse. Noe som også kan sies om resten av bidragsyterne; Jim Creeggan (Barenaked Ladies), Mike Belitsky (The Sadies), Mike Evin og Mike McKenzie.
«Sunny, I Was Wrong» består av elleve låter som alle bidrar til at helhetsopplevelsen oppleves som så godt som perfekt. Vi snakker 35 minutter med musikk der man ved hjelp av ganske enkle, men like fullt svært effektfulle virkemidler, skaper deilige melodier puttet inn i utsøkte arrangementer. På «It Got Away from Me», som avslutter plata, skapes det stor musikalsk stemning ved hjelp av Webbs pianolek, bratsj, fiolin, cello og akustiske gitar. Aimee Manns stemme på «Deep into the Dawn» er som skapt for Pernice sin noe særegne vokal. En usedvanlig vakker låt utstyrt med trillende piano og pedalsteel.
På tittellåta , «I’d Rather Look Away», med Norman Blake på vokal og «Force Feed the Fire», fortsetter Pernice å vise at han kan kunsten å lage nydelige ballader båret fremover av stemningsfulle melodier. På sistnevnte benyttes nok en gang kombinasjonen piano, bratsj, cello og fiolin med stort hell. Og som om ikke det var nok ,klinkes det til med en herlig kombinasjon av piano, pedalsteel, trompet og trombone på skjøre og praktfulle «Twenty-Thousand Times».
I de mer gitarorienterte låtene som «If You Go Back to California» og «The Black And The Blue», beveger Pernice seg over i noe som kan minne om lett tilbakelent powerpop. Noe som alltid kler ham godt. Platas mest særpregede spor, «Is It Serious», befinner seg i et musikalsk landskap der jazz og country møtes, ikke ulikt noe for eksempel The Delines kunne ha laget.
At Joe Pernice bare forsetter å lage glimrende album, er på ingen måte overraskende. Det som derimot er litt rart er at ikke flere har fått det med seg. Om du er en av dem, er «Sunny, I Was Wrong», en fin plate å begynne med. For de av dere som kan mannen utenat, er dette, ikke overraskende, nok en musikalsk åpenbaring dere bare må ha i samlingen.
Foto: New West Records (promo)
