Plateanmeldelse: Kim Gordon – «PLAY ME» (album, 2026)
Amerikanske Kim Gordon er selvfølgelig kjent for de fleste som en av grunnleggerne av legendariske Sonic Youth, hvor hun var bassist, gitarist og vokalist fra 1981 og fram til 2011 da ekteskapet med Thurston Moore gikk i oppløsning. Noen kjenner henne også fra bandene Free Kitten, Harry Crews og Body/Head. Som om ikke det var nok, har Gordon skapt seg et navn som kunstner, feminist, designer og skuespiller. Siden 2019 har hun også gitt ut dels kritikerroste, men også utfordrende soloalbum, det forrige, «The Collective», så sent om i 2024.
Sonic Youth var så definitivt en del av den eksperimentelle no wave-kunst-/musikkscenen i New York før de utviklet seg til et mer konvensjonelt rockeband og ble en del av den amerikanske støyrock-scenen. Alt dette er fortsatt til stede i Gordons musikk i dag, selv om hun både har fornyet og videreutviklet sjangeren ganske dramatisk.
Produksjonen på dette tredje soloalbumet preges av tunge trip hop-beats kombinert med støy-synth og et elektronika-dominert lydbilde hvor virkemidlene er filmatiske og nesten voldsomme. Dette er likevel Gordons meste tilgjengelig soloalbum så langt.
Produsent er da også Justin Louis Raisen, som jobbet med såpass kontemporære, bestselgende artister som Charli XCX, rapperen Theophilus London og Sky Ferreira.
Blåserrekken på åpningslåten «PLAY ME» er på den ene siden direkte oppløftende, mens det dystopiske, samfunnskritiske budskapet i låten kanskje ikke er direkte like lettsindig:
/ Rich popular girl / Villain mode / Jazz in the background / Chillin’ after work / After-school club / Ready for spring / Afternoon / All the feels, chill vibes, feel free / Play me, play me / Hey, come on, feel free / Play me, play me / Feel free, feel free / Stand up, hold the line / Come on, play me /
«GIRL WITH A LOOK» durer på med mye av den samme stemninga, i tillegg til at Gordon snakkesynger på en eksaltert Robert Smith-aktig måte.
På «BLACKOUT» og «DIRTY TECH» reiser Gordon og Raisen enda lenger inn i elektronikaland, mens «NOT TODAY» ligger nærmere steintøff, tradisjonell støyrock/kunstrock. «BUSY BEE» er faktisk samskrevet med Dave Grohl, eksperimentell og full av voice samples – og det funker for meg. Et par av de påfølgende låtene blir for mørke i all sin ambiente kunstpop, men «POST EMPIRE» er tøff så det holder.
Alt i alt er «PLAY ME» ei svært variabel, men til tider utrolig tøff plate fra Kim Gordon. Vi tør påstå at det er hennes beste soloalbum til nå!
Foto: Moni Haworth (promo)
