Plateanmeldelse: Amanda Bergman – «embraced for a second as we die» (album, 2026)
Den svenske singer-songwriteren Amanda Bergman (38), eller Karin Amanda Bergman Hollingby som hun egentlig heter, har lenge vært en stemme å regne med i Skandinavia. Amanda Bergman vokste opp i Dalarna med fire søstre. Hun var alltid omgitt av musikk i barneårene, og begynte tidlig å spille og skrive musikk på familiens piano.
Bergman startet karrieren under pseudonymene Hajen og Idiot Wind, men vokste etter hvert ut av disse navnene og inn i rollen som frontfigur i superbandet Amason, en rolle som skulle gi henne anerkjennelse.
Debut-EP-en under navnet «Idiot Wind» kom ut i 2010. I kjølvannet fulgte verdensturné med First Aid Kit og artisten The Tallest Man On Earth, som hun også var gift med fram til i 2014. Men det var med Amason at folk flest fikk øynene opp for henne. Amason-albumet «Sky City» fra 2015 førte til en Grammis for årets album i 2016, det samme året som den første soloplata under eget navn kom ut.
Den nye skiva, som er den tredje i rekken, åpner med et digert og påkostet lydbilde på «common, like the end». Petter Winnberg fra Amason har selvfølgelig fungert som produsent og medkomponist.
Musikken befinner seg trygt og godt innen voksenpop-segmentet, og det er ikke før på låten «grasp» at den nødvendige forløsninga kommer. Her legger Bergman inn et ekstra gir som kler henne og musikerne godt, og enda bedre blir på knallgode «groby», hvor Bergman og bandet treffer med låt og arrangement på en måte som Adam Granduciel (The War on Drugs) ville vært strålende fornøyd med. Nydelige «sick of time» har også det lille ekstra som gjør at man gynger med på låten.
Amanda Bergmans stemme kan best beskrives som en kopp varm melk med honning – sjelfull og mektig, men kanskje enda mer imponerende er hennes evne til å formidle, slik at det føles som om hun snakker direkte til lytteren. Det er en kunst som ikke kan skattes høyt nok.
De tre nevnte låtene midt på plata oppleves som et høydepunkt, men «is this how you said you’d be gone», og, ikke minst, den vakre avslutningen med «the moon in e minor» er glimrende representanter for Amanda Bergman anno 2026. Sistnevnte låt oser av «Thinking of a Place» (The War on Drugs, igjen), uten at det gjør det minste.
Gitararbeidet til Petter Granberg og Reine Fiske hører hjemme i øverste divisjon. «embraced for a second as we die» behøver et par runder på spilleren før den setter seg, men albumet belønner den tålmodige. Slipper du Amanda Bergman inn i varmen, har du den vennen du trenger på en vinterdag.
Foto: Promo
