Plateanmeldelse: Joe Jackson – «Hope and Fury» (album, 2026)
At Joe Jackson er en allsidig artist, som gjennom en lang karriere har beveget seg mellom en rekke sjangere, er det ingen tvil om. Selv beskriver han for eksempel musikken på sitt nye album, «Hope and Fury», som «bicoastal LatinJazzFunkRock». Noe som passer på en prikk, selv om han definitivt også leker seg innenfor popsegmentet. Foruten Jackson, som både synger og briljerer med tangentene, bidrar de eminente musikerne Graham Maby (bass), Teddy Kumpel (gitar), Doug Yowell (trommer) og Paulo Stagnaro (perkusjon), til at helhetsopplevelsen heves flere hakk.
Selv opplever jeg at musikken hans denne gangen har mange likhetstrekk med debuten «Look Sharp!» (1979), «I’m The Man» (1979), «Night And Day» (1982), «Laughter and Lust» (1991) og «Fool» (2019). Fem plater jeg personlig regner blant hans beste. At han også har funnet på mye annet sprell musikalsk, er ikke fullt så innlysende på «Hope and Fury». Jackson, som veksler mellom å bo i New York og Portsmouth, beskriver seg selv som «bicoastal», både geografisk og musikalsk.
«Hope and Fury» består av ni låter som for det meste oppholder seg i et rytmisk, ganske intenst og melodiøst musikalsk landskap der pop, rock, jazz og latinske rytmer dominerer lydbildet. På flere av sangene synger Jackson fremdeles som om han skulle være en sint ung mann, med en stemme som bare er blitt bedre med årene. Hans evne til å være både dønn seriøs, morsom og ironisk, har heller på ingen måte forlatt ham.
Åpningslåten, «Welcome to Burning-By-Sea», består av det jeg antar er en lett ironiserende tekst om livet i britiske kystbyer der Jacksons personlige musikalske særpreg forsterkes av sterke orientalske vibrasjoner og noe som kan minne om de første platene til Talking Heads. Litt krevende, men også både spennende og utfordrende. Noe som i og for seg også kan sies om påfølgende «I’m Not Sorry», der Jacksons tangenter leker seg i et mildt jazzete og svært rytmebasert lydlandskap med en tekst der sarkasmen ligger på lur.
Det er først på «Made God Laugh» at Jackson for fullt henter fram den melodiske kraften han er så kjent for. En kraft som skrus opp enda et par hakk på «Do Do Do» som har både lopper og tidlig The Beatles i blodet. «Fabulous People», er en skikkelig uptempo-låt som sitter som et skudd. Jacksons særpregede vokal holdes i ørene av trillende piano, taktfast tromming og koringer. På mange måter en klassisk Jackson-låt, men mannen er mer i det pop’ete hjørnet enn han pleier. Tekstmessig er låta også svært god: «Can I be one of the fabulous people? Always fun and never scared? I tried being myself, but no one cared». «After All This Time» er en annen klassisk Jackson-låt det er svært lett å like. En låt som vinker til hans tidlige utgivelser, og da kanskje spesielt «Night And Day».
«The Face» spriker i så mange retninger at det er vanskelig å holde tritt, og blir en litt sånn enten eller-låt der Jackson storkoser seg bak piano samtidig som elgitarer, blåsere, bass og trommer holder trykket oppe. Litt sånn rock møter jazz på en litt annerledes måte. Kombinasjonen av perkusjon, piano, bass og elgitarer legger grunnlaget for taktfaste og rytmeglade «End of the Pier» der Jackson fyller på med en usentimental tekst med grå undertoner der både nåtid og fortid belyses. Plata avsluttes med den lett jazzete og vakre balladen «See You in September» hvor Jackson nok en gang lykkes med å lage en tekst til ettertanke, denne gangen puttet inn i et nydelig lydbilde fylt med piano, fele, fiolin og bratsj.
I en alder av 71 år viser Jackson på «Hope and Fury» at han er en høyst vital og oppegående artist både som låtskriver, sanger, pianist og tekstforfatter. Noe som i stor grad skyldes hans evne til å la seg inspirere av gamle bragder, samtidig som han ikke er redd for å utvide sin musikalske horisont.
Foto: Frank Veronsky (joejackson.com/promo)
