Plateanmeldelse: Greg Freeman – «Burnover» (album, 2025)
27 år gamle Greg Freeman fra Vermont sitt debutalbum, «I Looked Out» (2022), gikk meg fullstendig hus forbi. Hvordan jeg snublet over oppfølgeren, «Burnover», er noe uklart, men du verden så glad jeg er for at jeg snublet.
Freeman er en litt sånn «sju vintre og sju somre»-artist som veksler mellom å være en vilter tornado og en sval sommerbris. Noe som umiddelbart svisjer tankene til MJ Lendermans musikalske univers. For akkurat som Lenderman er Freeman ikke redd for å gi jernet når det trengs, for så å legge seg i en slakk hengekøye med begge beina høyt hevet. Underveis i lyttingen flimret også artister som Kurt Vile, Jason Molina, Neil Young, Pavement og The Dream Syndicate rundt omkring på mitt indre lerret.
«Burnover» sparkes i gang med kruttønna «Point and Shoot», en låt der Freemans vokal sjangler av gårde på herlig vis omgitt av skranglete gitarer, piano, trekkspill, feler og taktfast tromming. Vi snakker slacker-americana på sitt aller beste. Ideen til teksten er knyttet til den tragiske skyteepisoden som fant sted under innspillingen av Alex Baldwins film «Rust».
«Shot down in the shade of cardboard canyons / They cut the scene and saw blood on the Cameraman»
På «Salesman» slår jazzinspirasjonen inn ved hjelp av blåsere i fri flyt akkompagnert av el-gitarer og steelgitar. En låt utført på en original, tidvis melodiøs og herlig kompromissløs måte. Deretter følger «Rome, New York», en kjapp, klassisk rockelåt, der både piano, fele og koringer tilfører låten masse energi og trøkk.
På «Gallic Shrug» lener Freeman seg hardt mot countryrockens vidunderlige univers. En aldeles nydelig låt med en sterk tekst om resignasjon og håpløshet der Freeman virkelig synger med hjertet langt, langt utenpå skjorta. Noe som også er tilfellet på den minst like fine tittellåta der temaet nok en gang er ganske så hjerteskjærende. Denne gangen om en by som brenner samtidig som brannmannskapet streiker på grunn av elendige lønninger. En fortelling som er pakket inn i et lydbilde der kassegitarer, munnspill og piano dominerer.
«After three weeks with no contract/ That’s three weeks with no pay/ I saw smoke out on the horizon/ But heard no sirens go that way»
«Gulch» er en herlig og melodisterk rocker hvor tempoet etter hvert dras ned før el-gitarene tar fullstendig av. At låta avsluttes med vrengte gitarer og gøystøy på beste Wilco-vis, er selvfølgelig bare helt topp. Pianobaserte «Curtain» skrider av gårde i et rolig tempo før både elgitarer, piano og en vilter saksofon avslutter herligheten på impresjonistisk vis.
«Gone (Can Mean A Lot Of Things)» er nok en deilig og rufsete rocker hvor en blanding av skurrete elgitarer og skakke blåsere tilfører låten en sjarmerende og lett kaotisk intensitet. På platas nest siste spor, «Sawmill», høres Freeman ut som en lett desperat Neil Young før en kvinnelig vokalist snakker låten i havn med skurr i stemmen.
Plata avsluttes med såre «Wolf Pine» som ebber ut i et hav av instrumenter og kaos der Freeman høres ut som en krysning av Dan Stuart og Neil Young. Teksten handler om det voldsomme utbruddet fra vulkanen Tambora i Indonesia i 1816 som førte til at Europa opplevde det kaldeste året noensinne. En hendelse som omtales som «året uten sommer».
Etter å ha levd med «Burnover» i noen uker, er det ingen tvil om at unge Freeman har levert et album som virkelig treffer de av oss som liker en fin miks av melodiøs, rufsete, hardtslående, sjarmerende og lett kaotisk musikk der slackerrock og alt-country møtes på så godt som perfekt vis. Bare stemmen til Newman er verdt pengene alene. En skakk og følelsesladet stemme fylt med så mye innlevelse og tilstedeværelse at den treffer midt i sjela hver gang den fyller øregangene.
Foto: Promo
