Plateanmeldelse: Lucinda Williams – «World’s Gone Wrong» (album, 2026)
Under en konsert i Oslo i november unnskyldte Bob Mould seg for «all the fuckery» som foregår i hans hjemland. Det var halvannen måned før en ICE-agent drepte en poet i hans hjemby Minneapolis.
Lucinda Williams har en finfin sang kalt «Minneapolis» på albumklassikeren «World Without Tears» fra 2004. Nå er hun brennaktuell med sin nye langspiller «World’s Gone Wrong».
Williams tilhører den sjeldne kategorien artister som på en måte er sin egen sjanger. Javel, så blir hun plassert i country-bagen, og Paste Magazine har kåret hennes kanskje aller beste plate, «Cars Wheels on a Gravel Road» (1998), til tidenes beste alt-country-album.
Men med sin særegne stemme og frasering, låtskriverevner på det høyeste nivået og en omfavnende styrke til å gjøre akkurat hva hun vil, er hun ikke så lett å plassere sånn sett. Mitt eget første møte med Williams var en konsert på gode gamle Cruise Café i 1989 (om jeg ikke husker feil) – jeg falt pladask fra første stund, og anbefaler alle som ikke har gjort det også å stifte bekjentskap med det selvtitulerte debutalbumet fra 1988 – råsterkt det også.
Lucinda Williams er som de fleste aller sterkest når hun er nær i tekstene sine, men det er mange måter å gjøre det på. På det nye albumet er det de nye mørke tidene som preger tekstene. Tittellåta her beskriver et ungt par, en sykepleier og en bilselger, som sliter med å få endene til å møtes og forvirres av det hektiske nyhetsbildet («what is true and what’s a lie») – det er få avkoblinger, men «let’s put on som Miles», vi må danse og puste også – det er en aldeles fortreffelig tidsånd-låt om tingenes elendige tilstand, kledd i noe så tradisjonelt som fengende rock, men elegant og veldig fett fremført av et helt eminent band – en umiddelbar klassiker!
Nå 72 år gamle Lucinda Williams fikk slag i 2020, og har kommet seg etterpå. Men hun kan visstnok ikke lenger spille gitar, i hvert fall ikke på scenen. Det jeg er mer usikker på er om hendelsen også har påvirket vokalen. Den velkjente drawl-vibratoen hennes drar seg her ofte mer over i en slags skjelv som ikke alltid fungerer så godt, koblet med at stemmen er mikset litt langt bak i lydbildet, i blant med i overkant mye romklang.
Derfor fungerer låtene aller best når hun får litt vokal-drahjelp. På tittelsporet og flere andre låter er dette en ung og fremadstormende amerikana-artist, Brittney Spencer, som gir uvurderlig vokalstøtte med fet koring.
Men så til de to virkelige karamellene her – først en sløy og lekker kobling av Bob Marleys forbausende aktuelle «So Much Trouble in the World» fra 1979-albumet «Survival». Her er det nemlig ingen ringere enn selveste Mavis Staples som veksler med Lucinda – det funker, ikke overraskende, helt strålende, og så er det ganske forfriskende å høre Lucinda tolke en reggae-låt, apropos friheten til å ta overraskende valg.
Innimellom får vi mørk blues («Black Tears»), sår moderne country-rock («Low Life», «Punchline»), garajerock («How Much Did You Get for Your Soul») og pur Neil Young-rock i den dirrende og veldig catchy «Sing Unburied Sing».
Albumet avsluttes med den andre karamellen – noe som nærmer seg en hymne, der Norah Jones bidrar på vokal og piano. Arrangementet bringer tankene til Stones på sitt sløyeste i Exile-tida. «We’ve Come Too Far to Turn Around» blir fort en klassiker den også – det er mørkt, men uten håp er vi fortapt.
Derfor trenger vi sanger og plater som dette.
Albumet slippes 23.01.26
Foto: Mark Seliger (promo)
