Plateanmeldelse: Morten Abel – «Full Of Dreams» (album, 2026)

Så satt vi der med et nytt album fra vår alles Morten Abel i fanget. Det nye barnet har han kalt «Full Of Dreams», og det må sies at tittelen er jo riktig så vakker. Albumet er også flott i all sin miks av perfekt gitarpop, kunstrock og mer eller mindre overraskende innfall i kjent Morten Abel-stil.

Plata åpner sterkt med den gode «Good To Me»; perfekt gitarlyd og tøffe trommer, før vi får en vellykket musikalsk smeltedigel av vestlige og arabiske elementer i «Arabiata». Tittellåten er også en låt av et visst kaliber, pakket med synther og en produksjon som nesten matcher Coldplay på 2020-tallet.

Abel har altså forlatt det norske språket for en stund med den nye plata. Noen vil si at det var på tide, andre vil savne Abel på norsk. Jeg tilhører sistnevnte kategori etter å ha opplevd Morten med band i storform på Harstad Kulturhus i etterkant av det inspirerte albumet «Bare prøv deg, sjelefred» som kom ut i 2021. Herlig konsert! 

Med språkbyttet kommer også Abels trofaste trommis Børge Fjordheim inn som medprodusent igjen, og det låter jo aldeles upåklagelig. Ellers snakker vi selvfølgelig om en artist hvis karriere er så mangslungen at den nesten ikke lar seg oppsummere, men at Morten Abel brukte flere år og mye energi på rockeprosjektet Peltz kan nesten kun sammenliknes med David Bowies mange år med Tin Machine.

En annen side av Morten Abel er selvfølgelig den berømte «The Birmingham Ho» (2003), og Abel & co holder ikke igjen på den nye plata heller; «Hamburg», «Everyday More And More Monkey» og «Bop Till You Drop» er i samme Birmingham-gata, men, som alltid, slett ikke uten musikalske kvaliteter. Jeg er i grunnen enig med Abel i at humor og lekenhet må ha en plass i norsk musikk, men balansegangen er hårfin og fallhøyden stor under sirkusduken.

«Grand Hotel» og «The Raven» oppleves begge som innovative og stilige låter, sistnevnte er abelsk historiefortelling av beste sort med nikk til Gorillaz. «Strange Nature Of Things» fungerer også fint, mens «Wonderful Feeling» er en nydelig ballade av typen kun Abel kan skrive, og falsetten på slutten er uimotståelig. Popsmeden Morten Abel er tilbake på engelsk, og han drømmer heldigvis fortsatt om noe stort.