Plateanmeldelse: Ada Lea – «when i paint my masterpiece» (album, 2025)

Kanadiske Ada Lea (Alexandra Levy) sitt tredje soloalbum, «when i paint my masterpiece», ble i hovedsak spilt inn i landlige omgivelser i Ohio mot slutten av 2023. Med god hjelp av Tasy Hudson (trommer), Chris Haue (lead gitar) og Summer Kodama (bass), har Lea laget et album der de gode melodiene og den lett slentrende og upretensiøs produksjonen tilfører musikken store mengder med varme og sjarm. Noe produsent Luke Temple, som tidligere har jobber med artister som Adrianne Lenker and Hand Habits, trolig skal ha mye av æren for. 

Etter de to litt unødvendige og ufokuserte åpningslåtene, tar plata seg kraftig opp med det suverne tredjesporet «baby blue frigidaire mini frigde». Deretter fylles det på med godlåter plata gjennom, der særlig «midnight magic», «snowglobe», «bob dylan’s 115th haircut», «diner», «down under the van horne overpass» og «i want it all», skinner litt ekstra. 

Musikken på «when i paint my masterpiece», kan muligens best beskrives som lett skranglete folkpop der lydbildet i all hovedsak består av slentrende gitarer, nydelige harmonier, piano/synth, munnspill, innslag av strykere, trommer og bass. Leas vokal variere fra det yndige til en «syng med den stemmen du har»-innstilling. Noe som fungerer veldig godt, i en tid der jakten på perfeksjon ofte står i veien for det umiddelbare og genuine. 

Med tanke på at noen av de 16 låtene mangler litt spenst og framdrift, hadde plata gitt et enda bedre helhetsinntrykk om enkelte av av låtene hadde forblitt i skuffen. Når det er sagt, «when i paint my masterpiece» består av så mange musikalske gullkorn at den definitivt fortjener både et stort publikum og mange runder på platespilleren. Men, at dette vil stå igjen som Leas mesterverk, tviler jeg på, for hun er en så kunstnerisk og kreativ sjel at hun garantert har mye mer å by på i årene som kommer.  

Foto: Saddle Creek Records (promo)