Plateanmeldelse: Shame – «Cutthroat» (album, 2025)

Rart med det, at det alt er over sju år siden debuten til denne gjengen fra sør i London smalt til med et av det tiårets mest overbevisende debutalbum. Hva skjedde så? 

Det er fristende å sammenligne utviklingen med irske Fontaines D.C., som møtte verden omtrent samtidig. I sommer leverte irene en maktdemonstrasjon på Øyafestivalen, etter å ha overbevist mange med sitt fullendte, modne og utforskende fjerdealbum «Romance» i 2024. De er klare for de helt store scenene. 

Om en måned spiller Shame på Parkteateret. Der spilte de også sist de var i Norge – Shame er en eksplosjon på scenen, så det er bare å glede seg, og det kan godt hende klubber på denne størrelsen forblir live-formatet for denne gjengen. 

Shame gikk i en mer eksperimenterende retning etter «Songs of Praise», uten å overbevise hundre prosent, og med mange låter uten noe særlig hitpotensial. Særhet er kult, men uten minneverdige melodier å knagge utforskingen på vil ikke alltid låtene feste seg.  «Cutthroat» byr på mye ulikt – og på en måte er det kanskje det albumet som minner mest om debuten. Det er harde tak, voldsomt trøkk og tendenser til disharmoni her, men også nok øredrops-pop-elementer til å holde på interessen.  

For å være ærlig sliter jeg med starten, som også er tittelkuttet: det er for mye teatralsk «rawk» og ikke spesielt stilig. «Cowards Around» fortsetter litt i samme sporet – bredt, tøft og breialt, men jeg liker Shame bedre når de ikke prøver for hardt å være tøffe. Men det kan være flere lyttinger hjelper. Og jeg tipper dette er beintøft live.       

Det som trekker opp er de strålende poplåtene som spretter opp innimellom det mer brautende materialet. «Quiet Life» er strålende og umiddelbart veldig fengende. «Nothing Better»: fullt trøkk og pønkenergi. Tøft, men ikke en låt jeg spiller om igjen om et år. 

Mest fengende er kanskje «Spartak», klassisk gitarpop, der Charlie Steens karakteristisk snøvlete vokal går rett hjem. «Axis of Evil» avslutter på discoinspirert britpopvis ikke helt ulikt et Blur i form, og det er umulig å ikke klistre den ironiske tittelen til en viss herremann i et hvitt hus («You get away with whatever you do…»). Mange vil nok huske låttittelen som et begrep G.W. Bush  brukte i sin tid om USAs fiender i øst – geopolitikk mens Shame-gutta gikk i barnehagen..  

Alt i alt litt ujevne 36 minutter, men ikke uten innertiere. Shame er og blir likevel et spennende band det ikke er mulig å forholde seg likegyldig til.