Plateanmeldelse: Bonnie Prince Billy – «We Are Together Again» (album, 2026)
Will Oldham har gitt ut musikk under mange aliaser som Bonny Prince Billy, Palace Brothers og Palace Music. Han er muligens mest kjent for låta «I See a Darkness», selv om de fleste nok forbinder den med Johnny Cash sin meget sterke tolkning. I fjor ga Oldham ut det glimrende albumet, «The Purple Bird», som undertegnede tenkte skulle bli vanskelig å følge opp. Noe Oldham på ingen måte har latt seg avskrekke av, for med «We Are Together Again», klinker han til med et album som faktisk er enda bedre enn forgjengeren.
Stort sett all musikken på «We Are Together Again» er skapt innenfor et akustisk lydunivers der det knapt nok er plass til trommer og elektriske instrumenter. Et makeløst univers fylt med akustiske gitarer, feler, fløyter, harpe, baryton elgitar, bratsj, bouzouki, trekkspill, piano, klarinett, kornett, cello, tuba, saksofon og helt sikkert ganske mye mer. Arrangementene er så vakre, innbydende, stilfulle og gjennomarbeidede at man knapt skulle tro det var mulig. Det er lenge siden jeg er blitt så blåst av banen av en produksjon og et lydbilde som tilfellet er med «We Are Together Again». Et lydbilde tryllet fram av Oldham i samarbeid med Ryder McNair og Jim Marlowe.
Midt iblant alle instrumentene dukker et lite hav av stemmer opp. Hovedvokalen tilhører selvfølgelig Will Oldham, som med sin varme og stillfarne stemme synger både vakkert og med stor innlevelse. Men, du verden så god hjelp han får av en rekke vokalister som bidrar med harmonier og egne innstikk på aller beste vis. At låtene også er utstyrt med store mengder melodisk kraft, er selvfølgelig også helt avgjørende.
Resultatet er så vakkert og rørende at jeg får klump i halsen stort sett hele tiden. Noe som også skyldes de hjertevarme og rørende tekstene. Om jeg oppleves som en smule patetisk (les: overdrevent følsom) så stemmer det på en prikk, for med «We Are Together Again» makter Oldham å hente fram alle de store følelsene vi bærer i oss. På godt og vondt, men hele tiden framført på en varm, empatisk og inkluderende måte. For selv når verden synes å være på sitt mørkeste, finnes det (nesten) alltid et håp, et lys og en løsning. Måten Oldham veksler mellom å bruke et språk fylt med en blanding av symboler og jordnære betraktninger er uovertruffen.
Etter så mye skryt, kommer det sikkert noen innvendinger, tenker du kanskje. Men, nei da. For alle platas 10 låter er så til de grader oppegående at småpirk synes unødvendig. At jeg liker noen låter bedre enn andre, sier seg selv, men det er ingen tvil om at alle er med i spurten mot mål. Likevel skal det sies at «(Everybody’s Got a) Friend Named Joe», «They Keep Trying To Find You», «Life is Scary Horses» og «Hey Little», mye takket være tekstene, treffer litt ekstra hardt hver gang jeg møter dem.
Selv om Oldham er fra Kentucky, USA, tenker jeg svært ofte på britiske artister som Van Morrison, Nick Drake og Richard Thompson, når jeg hører på «We Are Together Again». Vi snakker med andre ord om melodiøs musikk der folk, pop, gospel, jazz og country kles opp i nydelige arrangementer. Kall det gjerne kammerfolk av beste sort.
Det er tidlig på året, men det er overhodet ingen tvil om at et av årets beste album allerede er blant oss. For stort bedre enn dette blir det ikke, uansett hvor hardt man prøver.
Foto: Urban Wyatt (promo)
