Musikktips på en søndag

BD8D4667-4A6B-4171-B221-8128120F25D8Søndag er en fin dag å finne roen. Drikke noe godt og helsebringende. Spise mat utenom det vanlige. Lytte på gode musikktips fra Popklikk. Her kan du lese 10 anmeldelser av plater Popklikk-redaksjonen setter stor pris på, og nederst i saken finner du en herlig spilleliste. God fornøyelse og god søndag!

Neil Finn: «Out Of Silence»

Produksjonen på «Out Of Silence» er så silkemyk at sangene for det meste svever rundt i en varm og uimotståelig atmosfære. Noe som i stor grad skyldes en kombinasjon av lettbente tangenter og fjærlette strykere og blåsere. Men selv om albumet oppleves som usedvanlig melodiøst og lekkert, bærer flere av låtene i seg dramatiske vendinger både arrangements-og tekstmessig. At alvoret titt og ofte stikker hodet over vannet, tilfører albumet en eksistensiell og følelsesmessig dimensjon som styrker helhetsopplevelsen. (Espen A. Amundsen)

The Tyde: «Darren 4»

På «Darren 4» høres The Tyde ut som en herlig blanding av The Byrds, Lloyd Cole, Teenage Fanclub og det britiske kultbandet Felt (som Darren trolig elsker). Det låter frisk og oppløftende, tøft og mykt, saltvann mot surfebrett, melodiøst og avhengighetsskapende. Det bøttes på med gitarer i alle fasonger. Darrens skranglete vokal sjarmerer og jobber med halve livet som innsats. Bidragsytere som Bernard Butler (Suede) og Neal Casal (RIP) er med på å løfte låtene minst et par hakk, og den lett gyngende produksjonen slenge låtene opp på bølgetoppene Darren elsker å bestige på fritiden. (EAA)

Stein Torleif Bjella: «Gode Liv»

Bjella er fortsatt lojal mot universet av sosiale snublere. Han lykkes uforlignelig med å gi tapersaken en form for poetisk oppreising, med et språk som danser elegant mellom det profant kontemporære og det nesten-arkaiske. Etter tre plater under vellykket oppsyn av Dum Dum Boys’ Kjartan Kristiansen, har Bjella overlatt studioknappene til Bård Ingebrigtsen. Det låter større, løsere, mer rocka, mer uvørent, mindre viseklubb, mindre kulturhus, mindre kassegitarkamerat. «Blomen» utarter til moderne psykedelia. (Tom Skjeklesæther)

Ron Sexsmith: «Carousel One»

På «Carousel One» kliner Ron Sexsmith til med et av sine beste album (som alltid). En plate proppfull med elskverdige melodier og tekster som til og med får oss til å trekke på smilebåndet. At han stadig vekk sender tankene til Nick Lowe, som er som en husgud å regne i Popklikk-universet, er selvfølgelig et meget stort pluss. Likevel, gjennom flere år og mange skiver, er det ikke tvil om at Sexsmith har skapt sin egen sound og sin egen musikalske visjon. Stemmen til Sexsmith er fremdeles varm og følsom, melodiene flagrer fremdeles rundt på lette vinger, og de stilfulle arrangementene knytter fremdeles pop, soul, rock og country sammen på en utmerket måte. (EAA)

Band Of Gold: «Band Of Gold»

I Popklikks ører høres Band Of Gold ut som en herlig miks av artister som Field Music, Joe Jackson, David Bowie, Steely Dan, Fleetwood Mac og The War On Drugs. Artister vi digger herfra til evigheten. Band Of Gold, bestående av Nina Elisabeth Mortvedt og Nikolai Hængsle, lager tidløs pop som ikke er redd for å sprike litt i alle retninger. Bandet byr på både klassisk 70-talls rock og soul, elektronika og elementer av jazz. Produksjonen gir rom til både luftige sprang og nydelige detaljer. Band Of Golds debut er faktisk så vellagret og snerten at bandet, tro det eller ei, har laget gull. (EAA)

Aimee Mann: «Mental Illness»

Manns tekster har alltid vært noe for seg selv. Melankolske, bittersøte og reflekterende som de er. Men (nesten) alltid med et lys i enden av tunnelen. Noe som passer utmerket til de lune melodiene hun ofte omgir seg med. Melodier som smetter inn uten å banke på døra. Lydbildet på «Mental Illness» er tilbakelent og neddempet. Det er kassegitarene, tangentene og strykearrangementene som setter dagsorden, trommene må nøye seg med å gå stille i dørene. Stemmen til Mann spiller som vanlig hovedrollen, denne gangen godt hjulpet av koringen til Ted Leo. Det låter litt sånn singer-songwriter’ish med en tøtsj countryvibber og noen små doser softrock (EAA).

Silver Lining: «Heart And Mind Alike» 

Det er aldri feil med litt god og engasjert country-rock en sommerkveld. Eller utover høsten. Vi trenger ikke gå lenger enn til Oslo-bandet Silver Lining for det. «Heart And Mind Alike» er en plate som syder av americana, 70-tallsgitarer, pedal steel og smellvakre vokalharmonier. Her er det to kvinnelige vokalister som hovedsakelig styrer showet, men jeg må si at dette gir meg Gillian Welch/David Rawlings-vibber. Ja, så bra er dette. Hadde disse folka bodd i Nashville eller Austin, hadde det nok vært Ryman Auditorium neste. (Espen D.H.Olsen)

The Divine Comedy: «Foreverland».

Neil Hannon aka The Divine Comedy fremstår, om man ønsker å sammenligne ham med andre artister, som en herlig blanding av Paul McCartney, Scott Walker, Harry Nilsson, Burt Bacharach, Jarvis Cocker og Frank Sinatra. «Foreverland» er virkelig en perle av et album. Alle låtene tripper utålmodige rundt i kulissene i sin higen etter oppmerksomhet. Fra åpningslåta, «Napoleon Complex» til avslutningen «The One Who Loves You», guides lytteren gjennom et melodiøst og sofistikert landskap der strykere, blåsere, banjoer, plystring og Hannons tangenter sloss om oppmerksomheten. (EAA)

Frøkedal: «Hold On Dreamer»

Frøkedal sin første soloskive sitter som en kule marinert i varmt blod og drømmestoff. Etter å ha hørt «Hold On Dreamer» blir man både glad, lett til fots og en anelse bevisstløs. De fleste låtne skrangler av gårde som deilige små sjarmtroll, men nå og da skrus lydbildet til på en måte som tilfører låtene nesten symfoniske drag. Noe både «The Kid» og «The Dream» er flotte eksempler på. «The Man Who Isn’t Here» og «Dementet Times» er så rørende vakre at alle med tunge hjerter og slitne hoder, burde slenge dem inn øverst på spillelista. Og «Cherry Trees»? Gud bedre for en låt! Er det mulig, liksom?(EAA)

Jerry David DeCicca: «Time the Teacher»

Det løsslupne og tidvis bedagelige lydbildet fylt med kassegitarer, tangenter, blåseinstrumenter, kvinnelige korister og DeCiccas særegne stemme, skal ha mye av æren for at magiske øyeblikk oppstår. En løssluppenhet der en kalasbra kombinasjon av jazz, folk, gospel, soul og pop slippes løs på lytteren. Tekster om hakkespetter, vannmeloner og bestemors tatovering er på ingen måte hverdagskost. (EAA)

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1643