Retrokick: The Stooges – «Raw Power» (album, 1973)
Å høre Iggys fryktløse stemme, båret fram av James Williamsons hylende gitar midt inni skauen, kan anbefales.
Råheten som springer ut av «Raw Power», sender det som måtte finnes av mygg, bambier og pungrotter inn i ufrivillig koma. Musikken står, enten du vil det eller ikke, og flekker tenner noen få millimeter foran trynet ditt samtidig som den stryker deg varsomt på ryggen.
Frykten som stikker i neseborene og får hårene til å krumme seg, setter kroppen i full beredskap og henter fram energi du tror du ikke hadde. Hengemagen trekkes inn og nevene knyttes.
«Raw Power» av og med The Stooges er en plate som MÅ spilles høyt om du vil at den skal frigjøre demonene i deg. Spiller du den lavt høres den ut som en pinglete demo av et band på tomgang. Men i det du vrir på hjulet, våkner villdyret. For det er nettopp det «Raw Power» er.
Et villdyr, en varulv, en alien. En rå og retningsløs kraft som sprengte seg løs fra en tid da Bowie lekte Ziggy og Bolan gikk på stylter. En kraft og et begjær som egentlig aldri har funnet sin plass i musikkhistorien. Et fremmedelement fylt med så mye energi og fryktløshet, at den aldri har nådd de store massene.
Men fordi sprengkraften detonerte i ørene på en annen alien, David Bowie aka Ziggy Stardust, var et av de første, og trolig det viktigste steget i «Raw Power»s virkningshistorie, en realitet. For mens alle andre var ute til lunsj så den grensesprengende og omskiftelige Bowie potensialet i et band som var farlig nær å implodere.
Bowie som noen år tok med seg Iggy i kofferten og reiste til Berlin der de sammen skapte, «The Idiot» og «Lust for Life». «The Idiot» som skulle bli en av Ian Curtis’ favorittplater.
At enkelte i punkbevegelsen hentet inspirasjon og glød fra The Stooges er ingen hemmelighet. Ei heller at punken aldri greide å gjenskape fandenivoldskheten som er festet mellom rillene på «Raw Power».
Men det faktum at The Stooges av mange utropes til det første virkelige punkbandet, flere år før punken malte seg selv på veggen i rødt og sort, har naturlig nok, og heldigvis, vært med på å styrke bandets posisjon i musikkhistorien.
