Jeg har gått mange runder i ringen med kanadiske Weather Stations nye og selvtitulerte album. Det har vært en lang og tidvis hard kamp, men nå har jeg endelig, og med stor entusiasme, tatt telling

Bandets låtskriver og ubestridte ledestjerne, Tara Lindeman, og hennes medmusikanter, har laget et album som sakte men sikkert sniker seg under huden på lytteren. At det tar litt tid før musikken åpner døra, skyldes trolig det varierte og tidvis nakne og litt seige lydbildet. Et lydbildet der elegante strykere og elementer av rock, pop og folk flettes sammen på en utsøkt måte.

Selv om låter som «Kept It All To Myself» og «Thirty» sitter umiddelbart, sleit jeg lenge med å finne fram til kjernen i musikken. Når vendepunktet fant sted er noe usikkert, men i det øyeblikket enkelte av låtene tryllet fram bilder av  Richard Thompson, hoppet jeg garantert litt høyere i stolen enn vanlig.

Om Tara Lindeman har et dypt og inderlig musikalsk forhold til Thompson, vites ikke, men i min verden er det klare likhetstrekk i måten de to artistene skrur sammen låter på. At vokalen og melodiene nå og da slenger armene rundt Aimee Mann og Carly Simon, gjør bare lytteopplevelsen enda mektigere.

Når det er sagt; The Weather Station har utvilsomt funnet fram til et musikalsk uttrykk som står godt på egne ben. Så godt at det før eller senere treffer lytteren midt i fleisen.