Da Boston-bandet The Lemonheads reiste rundt i USA i 1989, hadde de begynt å få litt luft under vingene med tanke på å nå ut til et litt større publikum. Ikke mye luft, men litt. På den tiden laget The Lemonheads, som ble stiftet i 1986, musikk der rock og punk ble blandet på et relativt rufsete sett. Litt sånn The Replacements møter Hüsker Dü møter Pixies (også fra Boston), om man vil. De var med andre ord et stykke unna det bandet som slo gjennom med albumet «It’s A Shame About Ray». Både musikalsk og besetningsmessig. 

Mens de ratta rundt på turné i bussen sin i USA med radioen på full styrke, i håp om at en av låtene deres skulle få noen minutters spilletid var det særlig en låt som dukket opp stort sett hele tiden, Suzanna Vegas monsterhit «Luka». Noe som resulterte i at bandet begynte å gjøre sin egen versjon av låta live. Hvorfor ikke, liksom? Men ikke nok med det, de spilte også inn en egen versjon av den. En kul, men ganske annerledes versjon Popklikk mener fortjener litt oppmerksomhet sånn cirka 36 år etter at den så dagens lys. Låta ble en aldri så liten suksess, og fikk plass på bandets tredje album, «Lick». 

Fordi The Lemonheads var litt av og på, grunnet forskjellige ambisjoner (to akademikere, Ben Deily og Jesse Peretz) og en som hoppet av studiene (Evan Dando), hadde særlig sistnevnte et nært forhold til et annet Boston-band, Blake Babies, der han en kort periode bidro som bassist både live og på plate. Selv om Blake Babies, som bestod av trioen Juliana Hatfield, John Strohm (som også lekte litt med The Lemonheads) og Freda Love, aldri nådde et stort publikum, rakk de å gi ut tre album før de ble oppløst i 1991. Tre album med litt varierende kvalitet, men også bestående av opptil flere fine og fengende låter som «Out There», «Temptation Eyes», «Cesspool» og «I’m Not Your Mother». 

Da Blake Babies ble oppløst, satset Juliana Hatfield på en solokarriere og slapp sin debutplate, «Hey Babe», i 1993. En karriere som i begynnelsen slo litt gnister og ga henne ganske mye oppmerksomhet. At Evan Dando bidro med gitar og sang på to av låtene på «Hey Babe», skulle nesten bare mangle med tanke på at Hatfield hadde vært medlem av The Lemonheads i en kort periode i 1992.

I 1992 gikk mange av Evan Dandos drømmer endelig i oppfyllelse. 1992 var nemlig året The Lemonheads slapp sitt store musikalske gjennombrudd, «What A Shame About Ray». En klassiker fylt med så mange knallsterke låter at det nesten ikke burde være mulig. Sammenlignet med de tidligere platene, var musikken nå langt mer tilgjengelig og interessant for et større publikum. Noe som igjen resulterte i mye radiospilling, mange positive anmeldelser og godt platesalg. At Dando hadde fått sansen for Gram Parsons, preget også musikken en smule (eller to), og da spesielt på låta «Hannah & Gabi» der Jeff «Skunk» Baxter bidrar på slidegitar.

Låtene som fikk mest oppmerksomhet var tittellåta, «Confetti», «Alison’s Starting To Happen», og sist men ikke minst, smått legendariske «My Drug Buddy». At bandets coverversjon av «Mrs. Robinson», som var en kjempehit, ble med på plata var overhodet ikke ønsket av bandet, men plateselskapet kjørte hardt og viste ingen nåde. 

Bandet hadde nå gått gjennom så mange forandringer at det er fristende å kalle dem The Lemonheads 2.0. Det eneste originalmedlemmet som var igjen, var nemlig (og nær sagt, selvfølgelig) Evan Dando (gitar og vokal). Resten av bandet bestod nå av Juliana Hatfield (bass, vokal) og David Ryan (trommer). Og med tanke på at Dando skrev stort sett alle låtene, var det ingen tvil om hvem som var sjefen. 

Da den finfine oppfølgeren, «Come On Feel The Lemonheads», dukket opp i 1993, var ikke Juliana Hatfield lenger med som bandmedlem selv om hun og Belinda Carlisle bidro med vokal på et par låter. Hatfields fokus var nå fullt og helt på sin egen solokarriere, som beskrevet over. 

Når det gjaldt Dando var pressen langt mer opptatt av hans utseende og lett utsvevende livsstil, enn musikken til The Lemonheads. Det ble en del ganske så teite forsider med Dando, for å si det mildt, forsider som også bidro til å øke bandets popularitet, men på helt gale premisser. Noe Dando skriver mye om i sin ferske (og svært underholdende) selvbiografi, «Rumours Of Mye Demise», der hans angivelige forhold til Courtney Love også vies mye oppmerksomhet. 

«Come On Feel The Lemonheads», som solgte enda bedre enn forgjengeren, bestod også av mange svært tilgjengelige låter som ble godt mottatt av både kritikere og fans. Som for eksempel den knallsterke åpningskvartetten («The Great Big No», «Into Your Arms», It’s About Time», «Down About It») og de herlige og countryflørtende låtene «Big Gay Heart» og «Being Around».    

I 1996 slapp The Lemonheads (les: Evan Dando) «Car Button Cloth», også det en meget god plate med musikalske sjarmtroll som «It’s All True», «If I Could Talk I’ll Tell You», «Hospital» og en av bandets aller beste låter, «The Outdoor Type», skrevet av Smudges Tom Morgan. At låta «Purple Parallellogram», som ble skrevet av Dando og Noel Gallagher, ikke ble med på plata, var veldig synd, for den sitter som et skudd. 

Så ble det plutselig ganske så stille i årene som kom. Foruten The Lemonheads’ selvtitulerte album (2006) og Dandos solodebut, «Baby I’m Bored» (2003), har det vært lite å glede seg over når det gjelder musikalske krumspring fra Dando. At ingen av de to utgivelsene ikke helt klarte å engasjere hverken fans eller anmeldere, hjalp vel neppe på kreativiteten. På den selvtitulerte Lemonheads-plata hadde Dando fått med seg Descendents-medlemmene Karl Alvarez (bass) og Bill Stevenson (trommer) samt bidrag fra både J Masics og Garth Hudson. 

De to Lemonheads-platene, «Varshons» (2009) og «Varshons 2» (2019), består kun av coverlåter, og fikk ganske lite oppmerksomhet selv om de består av tolkninger av låter fra artister som Wire, Gram Parsons, Townes Van Zandt, Leonard Cohen, Eagles, Nick Cave og John Prine. 

Men så, i 2025, skjedde det noe helt vidunderlig, for etter mange år i skyggenes dal slapp The Lemonheads/Evan Dando sitt første album med egne låter siden 2006. At den nye plata, «Love Chant», kom som et lyn fra oven, er å overdrive – Evan Dando hadde allerede hintet en god stund om at han hadde noe på gang. 

Konklusjonen er at det føles så ualminnelig godt å ha The Lemonheads tilbake i manesjen, selv om mye av den melodiøse og sjarmerende utgaven av bandet, er byttet ut med et langt mer hardtslående og kompromissløst lydbilde der melodiene er hardere å få øye på. Men så lenge Dando makter å skru sammen vitale og forfriskende låter som både fenger og engasjerer, er det bare å takke, bukke og håpe på enda mer. Og snart er det jul. 

Helt til slutt: Etter å ha skriblet meg gjennom denne teksten, dukket følgende tekstlinjer fra låta «Alison’s Starting To Happen» plutselig opp i min skjøre bevissthet. Tekstlinjer der Alison her og nå kan byttes ut med Evan. For akkurat nå kjenner jeg mer enn bare litt på at gammel kjærlighet ikke forsvinner selvom det var en stund siden sist vi møttes, Evan og jeg: 

«I never looked at her this way before, now she’s all I see /Alison’s starting to happen to me / She’s the puzzle piece behind the couch, to make the sky complete / Alison’s starting to happen to me»