De islandske monstrene får applaus og masse skryt omtrent i alle havner de seiler innom. Mye av rosen er da også fullt ut fortjent.

De unge islendingene har allerede inntatt Norge og spilte nylig på et utsolgt Parkteateret i Oslo. Siden Of Monsters and Men vant bandkonkurransen «Músíktilraunir» for to år siden, har de hatt skikkelig medvind i retning bort-vekk-avsted fra Sagaøya.

Spørsmålet er imidlertid hvor original denne folkinspirerte musikken egentlig er. Det er overhodet ikke noe galt i å rappe elementer fra andre musikere (spør bare The Killers:-), og plassere dem inn i sitt eget utrykk.

Vil imidlertid en slik taktikk lønne seg over tid? Eller er det viktigere å skape sitt eget sound. La oss kalle det en smaksak uten fasit, og ikke bli altfor strenge.

Med en gang frontfigur Nanna Bryndís Hilmarsdóttir åpner munnen i den flotte sangen «Little Talks», er det som å få en mash av Florence and the Machine og norske Maria Mena smygende inn i stua. Etter hvert slår det meg at det egentlig er det britiske folkpoprock bandet Mumford and Sons som har kuppet låten, i kompaniskap med svenskestjernefalsksjungaren Håkan Hellström og hans hornblåsere.

Men det er da HEY!-ropene trøkkes i gang for alvor, at jeg skjønner islendingenes egentlige ambisjon er å erstatte canadiske Arcade Fire.

Og musikken funker, helt på egen hånd, og til tider som faen. Dermed skal jeg legge bort mine sutrete miner, og bare nyte. Jeg gir bengalong i at det lånes og rappes og stjæles. Virker det…så virker det.

La nå de islandske monstrene flyte av gårde med strømmen og få lage sin musikk i fred!!