Popkick – ukas utvalgte

Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Snow Bound
Snow Bound

The Chills: «Snow Bound» (album)

The Chills, med Martin Phillips i spissen, har laget et usedvanlig sterkt album der melodiøs rock og pop møtes i et svært luftig og delikat lydbilde. Flere av låtene er så iørefallende og energiske at jeg nesten ramler av hesten. Noe «Time To Atone», Scarred», «Complex» og «Lord of All I Survey» er utsøkte eksempler på. Brorparten av låtene pøser på med så mye gitarkraft at uttrykket powerpop dukker opp rundt nesten hvert eneste hjørne. At mange av låtene nikker i retning av Julian Cope da han i en svært kort periode på 80-tallet var «King of pop», er både gøy og stilig. Det gjør heller ingen ting at band som Hüsker Dü og Pixies dukker opp i bevisstheten, eller at platas kanskje beste spor, «Deep Belief», er en (power)ballade. (Espen A. Amundsen)

Sandro Perri
Sandro Perri

Sandro Perri : «In Another Life» (album)

Instrumentalt er tittellåta en boblende synth-loop på over 20 minutter, som tilføres elektrisk gitar og tangenter etter hvert. Først og fremst er den en meditasjon eller betraktning over tilværelsens antatte umulighet. Men det blir aldri tomt stillestående. Tvert imot. De ørsmå variasjonene i uttrykket er svært fascinerende i sin undrende menneskelighet. Den andre delen av plata byr på tre versjoner av den samme låta som tolker ulike ideer om Paris, mer som en konseptuell tilstand enn destinasjon. Det kan virke fremmed og annerledes. Men «In Another Life» er først og en fremst åpen og tilgjengelig plate. Dette er musikk som bryter konvensjoner, ikke minst med våre egne forventninger til hvordan et moderne musikkalbum skal framstå. (Eivind Sigurd Johansen)

Tasjan
Tasjan

Aaron Lee Tasjan: «Karma For Cheap» (album)

Fra å pendle mellom americana og melodiøs rock, slenger Tasjan et vaskseekte powerpop-album på bordet. Et album med så mange tøffe hooks og deilige melodier at lykketermometeret gløder. Om du klarer å se for deg en musikalsk hybrid bestående av Cheap Trick, Tom Petty, Electric Light Orchestra, John Lennon og Roy Orbison, er «Karma For Cheap» et album for deg. De fleste låtene holder høy klasse, noe den energiske og tettsittende produksjonen skal ha mye av æren for. Om du begynner med «If Not Now When», «The Truth Is So Hard To Believe», «Heart Slow Down», «End Of The Day» og «Dream Dreamer», er du trolig frelst før midnatt. (EAA)

Kelley Stoltz
Kelley Stoltz

Kelley Stoltz: «Natural Causes» (album)

Jeg blir bare mer og mer glad i Kelley Stoltz. Hans forrige album, «Que Aura», er en liten perle med stort begge beina i elektropop’en. På «Natural Causes» er fokuset på elektronikken tonet litt ned. Men den melodiøse kraften er som alltid høyst tilstedeværende. Produksjonen er litt rufsete, men på en fin måte. Noe som igjen får meg til å tenke på artister som Television, John Cale, Alan Vega og Robyn Hitchcock. Stoltz evne til å blande det lett psykedeliske med elektroniske virkemidler, er en av platas store styrker. Måten Stoltz slenger lyden av diverse svært insisterende gitarer rundt omkring i lydbildet er også svært effektfullt. (EAA)

Haiku Salut
Haiku Salut

Haiku Salut : «There Is No Elsewhere» (album)

Haiku Salut er tre unge damer fra Derbyshire, midt i Englands bølgende åser. Med «There Is No Elsewhere» guider de oss gjennom et duggfriskt organisk og rikt elektroakustisk landskap. Det er lyden av landskapets skiftende bevegelser de viser oss, pulserende og breddfullt av liv med oppløftende melodiske detaljer. Rytmisk er de noen steder ikke så langt unna New Order. Dette er ei skive du med sikker forventning kan ta med hjem og bli kjent med. Et fristed, rett og slett. For her er det godt å være. (ESJ)

Sunniva Lundh : «Leave The Lights On» (singel) 

Dette er den andre singelen fra Sunniva Lundh. På den riktig fine førstelåta hadde hun et mindre band i ryggen. Lydbildet er større her. Stemmen brekker litt i en lett sløret jazzfølelse som ligger et sted mellom Katie Meula og Norah Jones, med en anelse av Madeleine Peyroux i bakgrunnen. Men det er først og fremst et flott og elegant stykke popmusikk Sunniva Lundh leverer med denne låta. Hun viser ro og sikkerhet i en balansert komposisjon som både fenger og engasjerer. Gratulerer! (ESJ)

 

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1639