Popkick – ukas utvalgte!

Post-
Post-

Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater det er flaut å ikke kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Jeff Rosenstock: «POST-»

Aldri hørt om Arrogant Sons of Bitches? Eller Bomb the Record Industry! “POST- “ er tredjealbumet til Jeff Rosenstock, som har lang fartstid i nevnte band/prosjekter og diverse andre ska/punk-band. Den nye plata til 35-åringen fra Long Island kom egentlig ut 1. januar – men uten noen som helst form for forhåndsomtale eller annonsering, så vi får bidra littegrann.

Vi snakker klassisk poppunk – ordentlig bråkete og refrengsterk amfetaminrock med som kan minne om Weezer på sitt mest støyende. Andresporet “USA” er en umiddelbar klassiker: en lang sak full av overkokende sinne – et “state of the union”-punk-anthem på vegne av landets millioner frustrerte, skuffede og forbannede.

The Deconstruction
The Deconstruction

Men dette er mye mer enn sint punk. Albumet strekker seg fra “USA”, unntakslåta, via de mange korte rasende punkøyeblikkene, til “TV Stars”, som tangerer Beach Boys i Surf’s Up-tida via beatleske vendinger på vei mot et herlig bråkecrescendo, og balladen “9/10”, med syttitallske FM-rock-assosiasjoner. Vi kommer tilbake med fyldigere omtale (Morten Solli).

EELS: «The Deconstruction»

Etter en pause på tre år, er Mark Oliver Everett aka EELS endelig tilbake med «The Deconstruction», et album bestående av 15 låter som minner om stort sett det meste han har gitt ut tidligere.

Noe jeg synes er fint, for Everett har en unik evne til å sy sammen sorgmuntre låter der melodiene nekter å slippe taket. At de fleste låtene trykkes gjennom de samme musikalske formlene er med andre ord tipp topp tommel opp.

Det lett svevende, men likefullt stramme og tidvis spartanske lydbildet, gir tekstene akkurat den romleplassen de trenger. Tekster der eksistensielle problemstillinger ofte fremstilles på en så bittersøt og ambivalent måte at man nå og da kjenner på følelsen av at himmelen snart slipper taket (Espen A. Amundsen).

12
12

Sloan: «12»

Sloan er veteraner i powerpopen. «12» er, ja, helt riktig deres tolvte langspiller. Bandet har holdt sammen uten endringer i besetningen siden «Smeared» kom ut i 1992. Imponerende! Grunnen er kanskje at bandet har blitt mer og mer som et velfungerende kanadisk demokrati. Låtskrivingen fordeles broderlig mellom de fire medlemmene, på forrige plate «Commonwealth» hadde de hver sin side på den doble LP-platen. «12» er ikke en komplisert affære. Sloan er Sloan! Dette er powerpop fra øverste hylle breddfull av popmelodier, smittende hooks, engasjerende gitarsoloer og stemningsfylt vokal.

Bare hør på innledningen med «Spin Our Wheels» og «All of the Voices»: gitarene skingrer og allsang-refrengene sitter som støpt. I «Right to Roam» får vi en løsere og ledigere pop-låt som lener mot den britiske 60-tallspopen, med obligatorisk ooh ooh-sang og klapping, typisk signert Jay Ferguson som ser ut til å kunne skrive sånne låter til frokost, middag og kvelds. Andrew Scotts låter, som «Gone For Good» og «Year Zero», er anelsen mer psykedeliske, men fortsatt med den gode melodien i sentrum. «Wish Upon a Satellite» er en deilig rocker der gitarene duellerer, mens Chris Murphy leverer en fin vokal-jobb som alltid.

Når det gjelder Sloan, så sitter referansene gjerne løst, The Beatles og The Byrds nevnes som regel, man hører kanskje The Zombies også. På «12» er det også en klar 70-tallsvibb som heller mot band som Raspberries og Big Star. I de mer utflytende låtene er det kanskje et ekko av Crosby, Stills and Nash. Ikke noe galt i det! Av og til er det en litt punkete innledning på låtene, men de tar seg alltid inn og er tro mot tre minutters powerpop-låter. «12» blir en fin plate å ha med seg nå som våren endelig har kommet til nordlige breddegrader!(Espen D.H. Olsen).

Gjest i mitt liv
Gjest i mitt liv

Beckstrøm Kvartett : «Gjest i mitt liv»

Det begynner storartet med «Jubileum», som er en drivende flott poplåt med innlagt Beatles-trompet mot slutten. Den har et tema som alle over 40 år vil forholde seg til med skrekkblandet nøling, og halsbrekkende engasjement på dansegulvet senere på kvelden. Lars Beckstrøm skriver flotte låter. Noen steder gir han sekstitallsinspirasjonen fart og friere tøyler, men holder også igjen i vennlig respekt til en felles svensk/norsk visetradisjon.

Beckstrøm kan være litt omstendelig i tekstene, med til tider mye oppramsing av navn. Rimene holder seg akkurat innafor, med noen sjarmerende nødløsninger her og der. At han har et slektskap til Ole Paus opplever jeg mest som en bonus.

Tittellåta er særlig fin med en inspirert akkordprogresjon, mens «Tre minus to» er en vakker sang i ettertenksom refleksjon. Melodiene sitter godt og kvartetten sparker fint fra seg. Noen ganger skimtes et dovent slør av jazz med kontrabass, piano og blåsere. Det berører noen av de mindre vellykkede låtene, hvor det lett blir formatert, forutsigbart og likegyldig. «Kjære bartender» er en sånn låt. «Men Gjest i mitt liv» er for det meste svært vellykket, med både oppdatert og tradisjonsrik viserock. Det er en avslappet, og inkluderende stemning gjennom hele plata. «Gjest i mitt liv» er en plate som er lett å spille mange ganger, og bli godt kjent med (Eivind Sigurd Johansen).

Francis Trouble
Francis Trouble

Albert Hammond, Jr. : «Francis Trouble»

Hver gang noen begynner å skrive Albert Hammond i Spotify, vil det tidlige 70-tallets gigahit “It Never Rains in Southern California” dukke høyt opp. Fin låt! Men det var faren til A.H Jr. Når sønnen og eks-Strokes-gitaristen er ute med sitt tredje soloalbum, er det en ganske annen skål enn den vestkystpopen faren bedrev.

Her er det i stedet fortreffelig powerpop som står på agendaen. Det starter med “DvsL” som ruller av gårde i den klassiske motownbeaten Iggy Pop rockifiserte med “Lust for Life”. Ingen sensasjonell låt, men veldig tøft – og med helt uimotståelig tøff rytmegitarlyd! Ikke overraskende er det ellers mye her som er ganske midt i gata om du likte The Strokes. Noen av låtene er litt for anonyme og forutsigbare, men på det beste er dette både tøff og oppfinnsom kraftpop. Topplåter: “DvsL”, “Far Away Truths”, “Stop and Go” (MS).

Record
Record

Tracey Thorn: «Record»

På Tracey Thorns nye soloalbum,«Record», er elektronikken hentet opp fra samtlige skuffer. Noe som ved første ørekast lokket fram skeptikeren i meg. Joda, du er glad i popmusikk, Espen, men et sted må vel grensen gå?

Men etter å ha oppholdt meg noen timer i et lydbilde luftigere enn Himalaya, vokste låtene seg etterhvert både store og sterke. For om man klarer å frigjøre seg fra fordommen om at synth-og elektropop er noe ræl, vil man nesten umiddelbart oppdage at Thorn først og fremst er en ypperlig låtskriver som kan trylle ned både melodier og ord. At stemmen til den tidligere Everything But The Girl-vokalisten er så myndig og full av karakter at den alltid gir meg hakeslepp, spiller selvfølgelig også inn.

For the Record: Låter som «Air», «Guitar», «Smoke» og «Go» treffer, mye takket være glimrende tekster og tettsittende melodier, en nerve som får både hodet og hjertet til å trampe takten. Sistnevnte er faktisk så rørende vakker at jeg begynner å grine sånn cirka midveis i låta hver gang den triller mot meg (EAA).

Goat Girl
Goat Girl

Goat Girl: «Goat Girl»

“Creep on the train with the creepy gold chain” [….] “I wanna smash your head in”, akkompagnert av fele og kammerkomp i noe som høres omtrent ut som Libertines møter Marine Girls. London-jentene i Goat Girl byr på storby-antiromantikk til et sparsomt, men effektivt komp. Punkfolk, om du vil.

De kommer fra samme miljø som bejublede Shame og en håndfull andre, fremadstormende unge londonere bevæpnet med gitar og attitude. Sinte og desillusjonerte, men ikke humørløse, heldigvis. “Don’t shed a tear, we all feel shame” synger de inderlig her og høres med ett ut som Violent Femmes.

Visstnok er “Goat Girl” spilt inn helt live. Det låter friskt, fint og annerledes. Også kan du liksom snuse den umiskjennelige, lett fuktige undergrunnslufta fra Tuben “mellom rillene” her. En småbisarr blomst i buketten av spennende nykommere fra en selvplaget storby. Sjekk også spillelista vår, “I England skjer det mye nytt” – der finner du både Shame, Dreamwife, Goat Girl og en bunke andre band som ikke har LP-debutert riktig ennå (MS).

Longwave
Longwave

Bonny Doon: «Longwave»

Bonny Doon er vel et av de der bandene som kanskje ikke kommer til å få en skare med ekstremt dedikerte fans. Til det er uttrykket deres for «nede» og har de personlighetene? Ikke at det er så viktig altså, for «Longwave» er en veldig fin plate. Dette er andreskiva til Detroit-bandet, den selvtitulerte debuten fra i fjor bør også sjekkes ut. Både den og «Longwave» er fin og lett rufsete indie-pop der gode melodier og smarte tekster står i forgrunnen. Band som Pavement, Yo La Tengo, Galaxie 500 og Velvet Underground lurer vel bak hjørnet her, men Bonny Doon har nok av eget uttrykk til at dette er en plate jeg har hørt mye på de siste ukene.

«Longwave» innledes med tittelkuttet som stillferdig visper avgårde ledet av et deilig gitartema. Teksten bærer preg av bandets innspillingsted som var i skogen, ved en innsjø, utenfor Detroit et sted. Den beste låta «I Am Here (I Am Alive)» er skåret over samme lest. Det er litt «down, and home» over det hele. Låter som «A Lotta Things», «Where Do You Go» og «Try to Be» har anelsen mer vreng i gitarene, driv i bassen og et litt høyere tempo, men vi er fortsatt godt nede i snill indie-pop. Den typen der du får lyst til å ligge på sofaen eller ta en kaffe og lese avisa mens plata snurrer i bakgrunnen. Hørte jeg noen si rekkehus-indie?

Det går sakte med Bonny Doon. De stresser ikke. Men, det er ikke sakte som i et band som Low. Bonny Doon er visst eks-punkere som ble enige om å prøve og lage musikk som var så stille som mulig. Det funker for meg, plata er godt produsert og det frister alltid å sette den på en gang til når den har kommet til slutten. Låtene siger sakte inn i livet og ser ut til å bli der. Bonny Doon? Bare å merke seg navnet. De er kommet for å bli. Bandet altså, ikke vingården i California som kommer først opp på Google-søket ditt (EDHO).

Last Days On Earth
Last Days On Earth

Audun Skjølberg : «Last Days on Earth»(singel)

Ingen lystig tittel. Men vi får håpe jordas ledere kan bevege seg fra Bowies fem års scenario til et 50, eller aller helst et 500 års perspektiv.

Skjølberg synger tøft og sikkert, med en heftig porsjon ungdommelig overmot. Jeg får noen BigBang-vibber i starten, som heldigvis forsvinner etter hvert som låta kommer i gang. For det gjør den, og det til de grader. «Last Days on Earth» vokser og utvikler seg hele tiden. Slutten er fantastisk med en utvidet akkordrekke. Låta i seg selv er kanskje ikke all verden, men Skjølberg får maksimalt ut av dette, og bandet inntar den som et sultent rovdyr.

Jeg har en mistanke om at Audun Skjølberg har flere sider, som når han tar den akustiske gitaren ut av kassa. For dette er røft, inspirert og ikke minst veldig lovende (ESJ).

Out Of Orbit
Out Of Orbit

Beady Belle : «Out of Orbit» (single)

Dette er toner som har festet seg i hjernebarken den siste tida. Velskrevet og fengende, en sløyt groovy låt med uimotståelig melodi. Beady Belle byr på mange spennende detaljer. Orgelet er særlig kult, og så synger hun fantastisk. Debatten om norske kvinnelige vokalister stanser her. For Beady Belle er en eldre søster med musikalitet og et sjelfullt overblikk, som aller mest høres ut som seg selv.

Til å begynne med var jeg ikke så glad i rytmesporet, en loopaktig RnB hiphop beat, som nok fort kan bli datert. Men det funker likevel fint her, med diskret perkusjon som gir variasjon og liv. Under avslutningen løser låta seg opp på en litt tilfeldig måte, som nok burde vært mer gjennomarbeidet. Ellers er det full uttelling for «Out of Orbit.»

Under slippkonserten på Klubben er hun en strålende formidler, med varm, tett og melodiøs funk, som hedrer den legendariske scenen på beste vis. Hennes åttende album «Dedication» kommer denne uka (ESJ).

Latterlig bra!
Latterlig bra!

Hästpojken: «Hästpojken är död»

Helt på tampen, og i tolvte time med tanke på deadline og publisering, kommer hesteguttene fra Göteborg ridende mot meg. En åpenbaring så vakker at det nesten blir latterlig. Hvordan det er mulig å lage så til de grader vakker, fengende og stilfull popmusikk, kan ikke forklares. Det må føles, lyttes og bejubles

At dette er et et av årets fineste musikalske øyeblikk, er bombesikkert. Liker du Håkan Hellström, og det gjør du jo, Joel Alme og Love Antell, er det bare å slenge seg i sadelen og suse inn i himmelrosen.

Hele plata er suveren, men om du begynner med femkløvret «100 dagar», «Under hjulet», «Där vi möts», «En annan värld» og «Hosianna» kan jeg (nesten) garantere deg at du er frelst før du rekker å telle til 49. Popklikk kommer, om vår herre vil, tilbake med mer (EAA).

 

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1655