Popkick – ukens utvalgte musikk


Popkick er smakebiter og omtaler av nye plater eller låter det er flaut ikke å kjenne til – omhyggelig kuratert av Popklikk, redaksjonen med landets overlegent beste musikksmak.

Feist: «Multitudes» (album, 2023)

Leslie Feist er en kanadisk sanger og låtskriver. Hun kaller seg Feist når hun opptrer som soloartist og er på ingen måte noen fersking i gamet. Hun er kjent som tidligere medlem av bandene Broken Social Scene og By Divine Right, og har til og med samarbeidet med Kings Of Convenience på «Riot on an Empty Street» (2004).

Solo har hun gitt ut plater siden 2004 og står bak flere små suksesser (som «1234», «Fire In The Water», soundtrack til The Twilight Saga: Breaking Dawn – Part 2, og andre). I april slapp hun sitt sjette soloalbum, «Multitudes».

På denne skiva har Feist fått med seg blant andre Mike Mills (R.E.M.) på produsentsiden. Sammen tar de i bruk mer varierte teknikker på vokal og i instrumenter, slik som på åpningslåten «In Lightning». Brorparten av låtene er likevel nydelig akustiske i uttrykket. I dette landskapet finner vi perler som «Love Who We Are Meant To», «The Redwing» og «Of Womankind».

Rockelåten «Borrow Trouble» er likevel platas suverent tøffeste spor. Åpningsakkordene høres ut som David Bowies «Heroes», og resten av låten holder like høy standard fra den tøffe sax-soloen til den desperate vokalen mot slutten. Denne kommer med på lista over årets beste låter.

Skumle «Martyr Moves» og himmelske «Calling All the Gods», er andre høydepunkt på denne fine plata som ble noe forbigått da den ble sluppet i april i år. (Jon Erik Eriksen)

Dexys: «The Feminine Divine» (album, 2023)

Når Kevin Rowland og hans Dexys, for første gang på åtte år, slipper et nytt album er det bare å stå i giv akt og ta det man får. For som den musikalske kameleonen Kevin er, vet man aldri helt hva som befinner seg rundt neste sving. Noe som er både festlig, staselig og en smule skummelt. 

På «The Feminine Divine» har Rowland bestemt seg for å hylle kvinnen og hennes vesen. Noe som resulterer i at han tekstmessig går fra å være en mann som respekterer kvinnen til å fullstendig overgi seg til henne på platas kanskje beste spor, usedvanlig vakre «My Submission».

De fire første låtene er knallgode og beveger seg i stor grad rundt den musikalske aksen Dexys har oppholdt seg på tidligere album. Vi snakker melodisterke låter med plass til både blåsere og deilige koringer. Rowlands vokal er fremdeles i en helt egen klasse, og produksjonen er luftig og byr på lite, men akkurat nok motstand.

Men på spor fem – når Kevin og gjengen virkelig hengir seg til kvinnen og hennes vesen – forandrer lydbildet seg radikalt. Fra å gynge rundt i deilige refrenger og lettleste melodier, fylles plutselig lydbildet med noe som muligens kan beskrives som elektronisk soul parret med ganske store doser funk. På «Goddess Rules» høres det ut som om vi har flyttet inn i en snodig Prince-låt. Noe som for denne skribentens del innebar en aldri så liten musikalsk timeout. Det ble rett og slett litt for sterk kost. Men, da låta beveget seg over i ovennevnte «My Submission», var jeg raskt på banen igjen. 

Etter to gjennomlyttinger er jeg som ihuga Dexys-entusiast mer enn fornøyd, selvom enkelte av låtene definitivt trenger mer tid før jeg kan konkludere. Noe som igjen innebærer at Popklikk kommer tilbake med en mer utfyllende anmeldelse om kun kort tid. (Espen A. Amundsen)

Local Natives: «Time Will Wait For No One» (album, 2023) 

Local Natives er et Los Angeles-basert band med ambisjoner om verdensherredømme, og som minner litt om en lettere versjon av The 1975. Et band som Lo Moon er heller ikke en fjern sammenlikning. Lys vokal og smektende harmonier er oppskriften.

 «Just Before The Morning» er en fulltreffer av en låt fra de lokale innfødte. Rett og slett en kandidat til årets beste låt, og den egentlige grunnen til at skiva må anmeldes. Her går bandet ‘all in’ med sin sene 80-talls sound, og det er som om Tears For Fears møter The Flaming Lips i en eksplosjon av glede og oppløftende toner.

«Empty Mansions» er nesten helt der den også, men ender litt som en låt det går flere av på dusinet innen softsoul-sjangeren. På «Desert Snow» er derimot bandet inne på rett spor igjen. Et digert og flott arrangement der intro og refreng virkelig vil noe.

«Paper Lanterns» og «Featherweight» blir som sistnevnte tittel antyder, fjærlette låter. «Ava» er en fin sak som høres ut som gode gamle Travis på en god dag, og «NYE» har flere av de samme kvalitetene, ikke minst et ekstra og sårt tiltrengt gir. (JEE)

Chris Stamey: «…The Great Escape» (album, 2023)

Chris Stamey er mest kjent for sin glimrende innsats i sterkt undervurderte The dB’s som ga ut opptil flere svært gode album på 80-tallet. Et band som titt og ofte hørtes ut som en herlig miks av Big Star og R.E.M. De to første platene deres, «Stands For Decibels» (1981) og «Repercussion» (1982), fikk gode tilbakemeldinger, men solgte ikke stort.

Som soloartist har Stamey gitt ut sånn cirka sju album, som alle er lette å like. Og nå er han heldigvis tilbake med et album der han på fint vis blander powerpop og rock ispedd fine nyanser country og folk og instrumenter som steelgitar, banjo, mandolin og fele. De to åpningslåtene, tittellåta og «Realize», spretter på fint vis avgårde, før platas beste spor, «She Might Look Away», treffer hoppkanten og setter bakkerekord. En låt skrevet av Big Stars’ Alex Chilton, som Stamey samarbeidet mye med på slutten av 70-tallet. 

At flere av låtene med letthet kunne sneket seg inn i dB’s katalog, er sikkert og visst, men dette er først og fremst en plata der Stamey får god hjelp av sine musikalske venner fra den gang da, som for eksempel Peter Holsapple og Will Rigby (begge The dB’s) og Mitch Easter og Don Dixon, som begge produserte R.E.M. 

Med noen få unntak, består «…The Great Escape» av låter som står til laud og litt til. Foruten de ovennevnte sangene, har jeg blitt litt ekstra glad i «I Will Try», «Greensboro Days», «Back In New York» og fiffige og underholdende «The One And Only (Van Dyke Parks), men det er meg. Til slutt skal det nevnes at flere av låtene får meg til å tenke på den supre musikken Freedy Johnson med ujevne mellomrom velger å dele med menneskeheten. (EAA)

Pearla: «Oh Glistening Onion, The Nighttime Is Coming» (album, 2023)

Nicole Rodriguez aka Pearla er en singer-songwriter fra Brooklyn som har gitt ut singler jevnt og trutt siden 2017. Rodriguez er en self-made-woman i den forstand at hun produserer og gir ut musikken sin selv. I 2019 ga hun ut EP’en «Quilting & Other Activites». Derfra kom også den fine singelen «Daydream» som Pearla fikk en del positiv oppmerksomhet for. Her snakker vi alternativ folk/indiepop med underfundige og personlige tekster. 

På fullengderen med det snurrige navnet «Oh Glistening Onion, The Nighttime Is Coming» tar hun konseptet et hakk videre, og flere av låtene har en større og mer eksperimentell produksjon enn vi har hørt tidligere fra Pearla, som vakkertriste «Effort», en låt Thom Yorke ville nikket anerkjennende til. 

«About Hunger, About Love» er en nydelig sak i folkrock-segmentet. Andre godlåter er «Balm», med sitt fine blåser-arrangement og singlen «Unglow The», med sitt sterke refreng.

Artistnavnet funker kanskje litt dårlig her til lands siden det gir assosiasjoner til en viss barne-tv-figur. Navnet er dessuten i bruk av andre artister slik at det blir kluss i de digitale spillerne. 

Min spådom er likevel at vi har mere krutt i vente fra den kanten av New York i årene som kommer. (JEE)

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1640