CC Cowboys’ nye album, «Jeg tilstår», sitter som et skudd og vitner om et band som fortsetter å være relevant i sitt fjerde tiår. Albumet levner ingen tvil om at CC Cowboys er et av Norges mest betydningsfulle rockeband og det friske lydbildet viser også at de fortsatt evner å fornye seg.
Popklikk har snakket med Magnus Grønneberg om plata, tekster, inspirasjonskilder og en barndomshelt.
– Hvordan vil du beskrive musikken på «Jeg tilstår» sammenlignet med dine tidligere utgivelser?
– Jeg syns plata er frisk, fremoverlent og gjenkjennelig. Vi låter som oss. I tillegg har det kommet frem små ting i arrangementet og instrumenteringen som vår produsent Thomas Gallatin har sørget for.
– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata.
– «Jeg tilstår» føler jeg signaliserer noe selvbiografisk, selvransakende og ærlig. Noe som gjenspeiles i flere av sangene.
– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.
– For oss var det en litt ny prosess. Thomas var med oss i øvingslokalet på Jeløya. Sammen gikk vi gjennom låtene og arrangementene for så å gå i studio. Hovedsakelig er plata spilt inn i FA- studio. Frelsesarmeen sitt studio i Oslo, som nå dessverre er revet. I tillegg spilte vi inn et par låter i White room studio, Asker. Utover det jobbet Thomas med hver og en av oss, etter behov.
– Fortell litt om coveret på plata.
– Coveret er tegnet av min svigerfar Knut H. Johnsen. Tegningen er fra 1958, fra den tiden han bodde og gikk på kunstskole i New York.
– Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.
– «Bare fordi du kan». I blant føler man bare for å si det som det er uten å pakke det inn. Det er krig og det er nød. Skriv det ned, syng det ut!
– «Drive dank». En låtidé som Jørn hadde. Det skulle gå nesten to år før jeg begynt å skrive teksten og jamme inn en melodi. Da det var gjort ringte jeg Jørn og spurte om låta hans fortsatt stod ved lag. Han sa ja, og jeg beklaget at det hadde tatt så lang tid.
– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?
– Alt gir meg motstand. Jeg gjør ofte låtene ganske ferdige før jeg presentere dem for bandet. Heldigvis skjer det alltid noe uventet og spennende når gutta begynner å spille og sette sitt preg på det. Det er nettopp derfor det er så givende og kult å spille i band.
– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?
– Teksten er personlige og har ofte et eksistensielt innhold. «Drive dank» handler om oppvekst og nostalgi på Kråkerøy, hvor jeg vokste opp med min mor og spilte i kjellerband. «Bare fordi du kan» er en protestsang mot krig, diktatur og meningsløse ødeleggelser, som dessverre er en stor del av tiden vi lever i. Midt under skrivingen for halvannet år siden, døde min mor. Det preget meg og skrivingen. «Tid for tap» og «Når det siste bladet faller» er et direkte resultat av det.
– Hvordan jobbet du fram låtene og når og hvordan dukket de opp?
– Jeg improviserer og jammer dem fram på gitar og piano. Prøver meg frem uten å være for kritisk. Ideer til tekster og små setninger skriver jeg ned når de kommer. I blant er det også noe konkret jeg har lyst til å si noe om.
– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?
– Nei, ikke som jeg kommer på…
– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.
– Hører ikke musikk på den måten lenger. Hopper litt fra skive til skive. Mest gamle ting, men også et og annet nytt.
– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?
– Det som renner meg i hu her og nå, er en film av Wes Anderson som heter «Royal Tenenbaums». En slags dramakomedie om en dysfunksjonell familie som alle bærer på en sorg, et tap og et savn. Anbefales.
– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt; og om så er tilfelle – hva var grunnen til det?
-Min første og største helt var John Lennon. Jeg var 13 år da han ble skutt. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Hjemme hadde vi en Beatles-kassett som jeg elsket, og min første vinylplate var «Imagine» som jeg fikk på 13-års dagen min.
Foto: Truls Quale (promo)
