Musikkpreik med Ida Jenshus


I slutten av februar ga Ida Jenshus ut «The Grip», et album som mottok usedvanlig mange positivt ladede adjektiver her på Popklikk. Fordi vi fremdeles spiller plata mye, syntes vi det var på sin plass med et intervju med Jenshus som i all hovedsak handler om «The Grip» og noen av Jenshus’ inspirasjonskilder.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «The Grip» sammenlignet med dine tidligere album?

– Nei, jeg håper jo alltid når jeg lager album at det ikke skal kopiere gamle album, men skape et nytt uttrykk. Pushe seg lengre. Skape noe bedre. Så det er ganske hudløst og rått. Også er det det første albumet siden «Color Of The Sun» hvor jeg har skrevet det meste av tekst selv. Det er dagboksanger på et vis. 

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata? 

– Når jeg lager et album er det egentlig en sang eller en tittel som kommer og peker seg ut ganske tidlig. Denne gangen var det «The Grip» som omhandler det å slippe noe som er destruktivt og vondt, for så å komme seg videre. Bare man slipper angsten og grepet den kan ha på deg.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– «The Grip» startet jeg å skrive under koronaens utbrudd. Skulle egentlig på turné ,og var hjemme på ferie hos mamma på Inderøya, Jeg hadde akkurat kommet hjem fra to år i Nashville. Det ble fra tre dager til ett år. Tilbake på pikerommet. I denne perioden skrev jeg masse, også gikk vi i Brygga studio og spilte inn halve skiva med hele bandet. Gjengen består av Alexander Pettersen på gitarer og alskens pluss at han er en co-skriver på flere av låtene. Main producer Pål Brekkås har også vært veldig viktig for hele produksjonen. Samt Pål Hausken på tromma og så videre. Så gikk det litt tid, på grunn av økonomien, før vi fikk ferdigstilt plata.

– Hva er du mest fornøyd med på «The Grip»?

– Jeg er mest fornøyd med måten Pål, Alex og jeg samarbeider. Stø kurs, men gir hverandre motstand. 

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– En låt er litt vanskelig, men det må nok bli «The Grip» eller «Suppression».

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Det var nok «The Grip», jeg ville den skulle gå fortere, men glad for at jeg ga meg på den nå.

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Rått og ærlig.

– Hvordan jobber du låtene og når og hvordan dukker de opp?

– De kommer hele tida. Kan være en tittel eller et riff eller noen ganger kommer musikk og tekst samtidig. 

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Godt spørsmål. Vidt spørsmål. Fordi jeg hører på alt mulig. Og liker så mye forskjellig kunst. Jeg er som en svamp. Om det er gammelt eller nytt. Ser masse film, hører mye på musikk. Men ingen spesiell skive eller kunst som har påvirket denne skiva. 

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– Tre album ja, skal vi se. Joni Mitchells «Blue», fordi den er alltid med meg. Phoebe Bridgers’ «Strangers In The Alps», den blir jeg aldri lei av og hun er helt nydelig. Waxahatchees «Tigers Blood», fordi jeg liker produksjonen og låtene.

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Elsker Ingunn Ystads kunst og mallerier. Hun har laget coveret på både «From This Day On» og «The Grip». Hun er ei god venninne og der er veldig gøy å bli inspirerte av hverandre. Filmer må jeg se hver dag, helst. Det gir masse inspirasjon. Dokumentarer slukes, og serien «Daisy Jones and the sixth» liker jeg godt. På bokfronten liker jeg Erlend Loes «Helvete» veldig godt. 

 – Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

– Åi, det var masse rart. Det gikk fra Spice Girls til Lene Marlin til Emmylou Harris. 

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Haha. Nei, sei det. Okei. Ville gjerne hatt med heile The Band og Emmylou Harris, Linda Rondstadt, Stevie Nicks og Joni på backup vocals. Og kanskje med gjesteopptreden av Daniel Lanois. Tror det hadde vært ganske så magisk.

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

– Barndomshelt, ja. Alltid vorri mammaen min fordi hu har slette seg igjennom mye i livet. Og på det musikalske var det nok Lene Marlin. Fordi hun spilte og skrev sjøl, og jeg ønska meg en svart Lene Marlin-gitar til jul et år og det ble stor stas i heimen da kan du tru. 

Foto: Drabant Music

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1641