Musikkpreik med Ingvild Flottorp & Øyvind Blomstrøm

For noen uker siden slapp duoen Ingvild Flottorp & Øyvind Blomstrøm sitt sitt første album sammen, «In This For a Lifetime», et album som ble meget godt mottatt her i Popklikk. Fordi vi fremdeles spiller plata mye, syntes vi det var på sin plass med et intervju med duoen om «In This For a Lifetime», inspirasjonskilder og ganske mye mer.

– Hvordan vil du/dere beskrive musikken på «In This For a Lifetime» sammenlignet med dine tidligere album

Ingvild: – Dette albumet har eg skrive låtene på same måte som på dei førre albuma mine; aleine med eit instrument i hendene, men etter dette har eg slept konrollen i større grad då eg har sendt dei vidare til Øyvind som har fått fritt spelerom på dei. Han har rørt mykje meir rundt i materien av låtene, som kanskje har gidd albumet eit meir psykedelisk, leikent og typete uttrykk. I dette albumet føler eg begge sine stemmer kjem til uttrykk på ein eigen måte. 

Øyvind: – Jeg fikk frie tøyler fra Ingvild og prøvde å strekke i lyder og stemninger så langt det lot seg gjøre samtidig som vi ville at det skulle ha en rød tråd og henge sammen med begge sitt musikalske landskap. Jeg har brukt mange av lydene og blandingen av «gamle» gitarlyder med programmert perc og synther på min soloplate, så sånn sett er det en gøy kombo av våre verdener. 

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata? 

Ingvild: – «In This For a Lifetime» er opningsfrasa på «Just a Game». Fleire av låtene har spel-referansar og generelt eit leikent uttrykk. I tillegg beveger tekstane seg gjennom ulike stadie i livet, med endringar dei fører med seg. Likevel tek ein stort sett med seg noko som er viktig for ein gjennom heile runda i livets spel. 

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

Ingvild: – Eg bur i Bø og Øyvind i Oslo, så det starta med at Øyvind og eg hadde snakka om å gjere nokre låter saman, men på det tidspunktet sat eg på mange låter, så eg sendte berre ein haug til Øyvind, og så starta han på demoar som gjekk litt fram og tilbake mellom oss, og så hadde vi plutseleg eit album.

Øyvind: – Innspillingen skjedde egentlig over en ganske lang periode hvor jeg gjorde ferdig et par låter i slengen. Til slutt kom Ingvild inn til Oslo og vi tok opp stort sett all vokalen til albumet hos meg eller hos Tobias (Ingvilds bror) som mixet albumet. Anders Hefre som gjester på «Tell a Story» lagde et helt arrangement av blåsere og vibrafon og sendte til oss. Det ble helt fantastisk! 

– Hva er dere mest fornøyd med på «In This For a Lifetime»?

Ingvild: – Eg er veldig fornøgd med heilskapen vi har klart å lage og det felles uttrykket vi har samla oss rundt. Vi har to ulike ståstader, men fleire like referansar. Eg syntes også Øyvind sine mange kvalitetar i alt han gjer har kledd låtene mine og tatt dei til ein plass eg ikkje visst dei høyrde så godt heime i.

Øyvind: – Jeg er utrolig fornøyd og stolt over at vi lagde en plate helt uten regler på forhånd, og at vi endte opp med noe som begge syns er fett.

– Plukk ut én låt fra plata som dere er spesielt fornøyd med.

Ingvild: – Oi, kanskje det må bli «Knew It All Along». Men er ellers veldig fornøgd med «A Point Of View», «On the Run» og «Never Thought You Would» også, men nå har eg nesten nevnt alle. 

Øyvind: Jeg velger «A Point Of View». Den står alltid ut som en favoritt hos meg. Både låtskrivingen, synginga og at den har en av de gøyeste arrangementene på skiva. 

– Hvilken av låtene på skiva ga dere mest motstand?

Ingvild: – Eg var over meg av begeistring av alle demoane Øyvind sendte. Den einaste eg umiddelbart var skeptisk til var «Never Thought You Would», fordi eg trur eg hadde sett føre meg at den skulle i ei anna retning. Vi valde å behalde den slik Øyvind foreslo, og ironisk nok er det blitt ein av dei låtene eg liker aller best. 

Øyvind: – Det var en av de jeg sleit mest med å fullføre. Jeg tror jeg satt fast med svingen i låta, men så føler jeg at payoffen kommer på slutten med strykere og alt. Men det var den som var den største utfordringa. De fleste andre kom ganske fort på plass. 

– Om det er mulig: Hvordan vil dere beskrive innholdet i tekstene på plata?

Ingvild: – Eg gjekk ordentleg inn i djubda på eiga tekstskriving til dette albumet. Eg hadde lyst til å skrive tekstar som jo kom frå mine tankar, men som kunne reflektere noko meir enn berre meg. Eg ville at tekstane skulle vere meir universelle, og som noko både Øyvind og eg kunne sette namna våre bak oss. Dermed prøvde eg sette meg inn i ulike stadier i folk sine liv og dikte opp historier på desse stadene. Slik er det blitt ei slags samling av historier i ei slags livsfrise frå barndom til livets haust. 

– Hvordan jobber dere med låtene og når og hvordan dukker de opp?

Ingvild: – Eg har skrive tekst og melodi, som eg har tatt taleopptak av på mobilen og sendt avgårde til Øyvind, og kva som skjer hjå han er eit mysterium for meg. 

Øyvind: – Da jeg fikk mobilopptakene så lærte jeg meg først låten, tenkte hvordan den kunne høres ut, testet noen retninger og så sendte jeg en kjapp demo til Ingvild. Hvis hun var good med det så kjørte jeg bare på videre og spilte alle instrumentene til jeg følte at låten var ferdig. 

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

Ingvild: – For min del i låtskrivinga er jo sjølvsagt Joni Mitchell den største av dei alle. Elles har vi hatt nokre felles referansar som inngong til dette prosjektet. Daniel Romano, til dømes. Elles har eg vore veldig fascinert av uttrykket og låtene til den kanadiske duoen Kacy & Clayton. 

Øyvind: – Inspirasjonen i lydlandskapet varierer alltid enormt for min del, henter inspirasjon fra alle mulige steder. Det kan være flott arrangert popmusikk fra 60-tallet med veldig høy fuzzgitar (Os Mutantes og Electric Prunes), eller noe 2000-talls April March med drømmete vokal. Jeg digger også vibben når Nick Drake har med seg Fairport Convention. Det tenker jeg av og til på når jeg skal spille inn musikk. 

– Plukk ut tre album dere har hørt veldig mye på det siste året .

Ingvild: – Dei ulike platene til Joni Mitchell går på rundgang hjå meg. Det siste året har det kanskje vore mest «Hejira». Nokre gonger er Joni det einaste som funker. «Hver gang noe minner om deg» av Julie Henrikke må vere eit av dei beste norske frå 2023. Nesten vanskeleg å plukke ut tre album også, men frå Orion til Dina Ögon kom i februar, så har det blitt spelt ein del. 

Øyvind: – Hører så mye på gammal musikk, men skal prøve å velge tre skiver som kom i fjor. 

Bahamas’ «Bootcut»; liker veldig godt låtene på denne skiva. Ganske klassisk låtskriving og country/americana-vibes, men med stygge gitarsoloer. Veldig flott. Victoria Monets «Jaguar II»; superbra låter, digg produksjon, og liker at det hintes en del til 80’s og 90’s R&B. Andy Shaufs «Norm»;  også en veldig flott låtskriver, vokalist og produsent. Hørte først singelen «Telephone» – sykt bra inngang på vokalen! Og da gledet jeg meg til nytt album fra den kanten. Har hørt masse på denne skiva siste året. 

– Er det et maleri, en bok eller en film dere setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

Ingvild: – Vanskeleg å skulle berre sei ein ting slik. Er generelt veldig begeistra for Munch, då. Og det er kanskje ikkje rart slik eg trekk fram tekstane i dette albumet som ei livsfrise. Så «Livets dans» er jo slik sett eit godt bilete. Utan om at eg er veldig glad i fleire av tresnitta til Munch, som «Mot skogen», så er det noko som grip meg heilt spesielt med sjølvportretta hans. 

Øyvind: – «Pay Attention Mother Fucker» av Bruce Nauman. Husker det hang en versjon av dette bildet på samtidsmuseet når det lå nede i kvadraturen. Det var nydelig syns jeg. 

 – Hva slags musikk hørte dere på i ungdomstida?

Ingvild: – John Mayer, Big Bang, Susanne Sundfør, Emilie Nicolas. Mykje norsk som eg kan hugse, iallfall. 

Øyvind: – Masse gammal britisk rock og prog som The Who, Yes, Genesis. Oppdaget Ali Farka Touré på videregående, det forandret ganske mye. Og hørte veldig mye på solo bluessangere en periode. Son House og Bukka White. Men like schizofren smak da som nå.   

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om dere hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

Ingvild: – Oi, eg vil jo helst spele mine eigne songar, då. Så kanskje Øyvind skal få i oppdrag å sette saman det beste bandet for det.

Øyvind: – Da måtte det vært en vill blanding av folk for å få det til å låte eklektisk og digg. Vi måtte vært i bandet og spilt Ingvilds sanger, ja. Det hadde vært kjekt med et orkester fullt av gitarer i forskjellige stilarter. Det tror jeg hadde vært max. Og noen bra sangere som også er rå på gitar så de både kan kore og spille gitararrangementer. Og en på Kora siden det er verdens vakreste lyd. 

Trommer: Earl Palmer, Pedal Steel: Pete Drake, Bass: Danny Thompson, Gitar/kor: Feist, Gitar/kor: Richard Thompson, Gitar/kor: Blake Mills og Kora: Toumani Diabate. 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1735