I forbindelse med lanseringen av Wilcos album «The Whole Love», hadde Popklikk-Espen (den eldre) gleden av å intervjue bandet store høvding, Jeff Tweedy. Et svært hyggelig intervju med en engasjert og blid Tweedy med fokus på «The The Whole Love». Og litt Nick Lowe, så klart! 

Fordi albumet ble sluppet på nytt («The Whole Love Expanded») for et par uker siden, med en aldri så liten haug med ekstraspor, tenkte vi at det passet godt å republisere intervjuet som fant sted i 2011. 

Les intervjuet her:

____________________________________________________________________________________

Spør du 10 profilerte musikkjournalister hva de mener om Wilco, vil trolig sju av dem plassere det Chicago-baserte bandet på øverste hylle i dagens musikk-Pantheon. Noe som gjenspeiles i anmeldelsene bandets åtte plater har mottatt så langt. Terningkast tre er nemlig et ukjent fenomen i Wilco-universet. Det går stort sett i femmere og seksere. 

Noe som igjen betyr at Wilco vil bli omtalt med store bokstaver og utropstegn når perioden 1994 og fremover skal nedfelles i musikkhistorien. 

Når Wilco-gjengen leker kongen på haugen er det alltid Jeff Tweedy som står igjen på toppen. For som låtskriver, produsent og frontfigur er det alltid han som viser vei inn i det musikalske landskapet som åpner seg når stiften treffer rillene. Han er, enten han vil det eller ikke, både byggeleder og arkitekt i en og samme person. 

 Men Jeff Tweedy er for mange langt mer enn Wilco. Han er også den kule fyren, som sammen med Jay Farrar, skapte det etter hvert så legendariske alt-country bandet Uncle Tupelo, som etter fire skiver ble oppløst i 1994. At han dessuten har dukket opp i prefabrikerte band som Minus 5, Golden Smog og Loose Fur og har samarbeidet med Billy Bragg og Mavis Staples, gir han en posisjon i musikkhierarkiet svært få kan drømme om. 

Wilcos siste plate, «The Whole Love», er spilt inn fra begynnelse til slutt i bandets eget studio The Loft i Chicago. Alt, inklusive miksen, er med andre ord gjort på hjemmebane. Noe bandet aldri har fått til tidligere. I et intervju beskriver bandets gitarist Nels Cline The Loft er «The Ultimate Clubhouse». 

– Jeg synes «The Whole Love» har blitt fantastisk, så det har åpenbart fungert å gjøre absolutt alt på et sted. The Loft har gitt oss muligheten til å være veldig kreative samtidig som vi har skapt et sted hvor det er helt fantastisk å jobbe, svarer Jeff Tweedy når undertegnede spør hvor viktig The Loft har vært for innspillingen av «The Whole Love». 

– Hver gang vi er der føles det som om noe helt spesielt skal skje. Vi har hatt lyst til å gjøre dette i et par år nå, så det føles veldig bra endelig å være på plass med alt vi trenger av utstyr. 

Selv om lydutstyret på The Loft er av første klasse, er studioet bygd på en måte som ikke hindrer at enkelte lyder fra verden utenfor kan snike seg inn i lydbildet.    

– Om du tar på deg øretelefoner og hører skikkelig etter, er det sikkert mulig å høre lyder fra utsiden fra for eksempel biler og ambulanser, noe som i mine ører er helt uproblematisk, forteller Tweedy og slipper løs en fin, liten latter som skal vise seg å dukke opp mange ganger i løpet av intervjuet. 

På spørsmålet om det er han som er sjefen, kan det nesten høres over telefonen at han rynker litt på nesa fra den andre siden av Atlanterhavet.     

– Jeg har aldri tatt alle avgjørelsene, selv om det historisk sett er jeg som har tatt de endelige avgjørelsene. Og sånn må det være, ellers hadde det bare blitt kaos. Men jeg tror at de andre i bandet er komfortable med å gi uttrykk for hva de mener, noe som gjør det lettere for oss alle å samarbeide og få ting til å fungere. Det er en veldig åpen atmosfære med tanke på innspill og ideer. Alle yter sitt beste og bidrar på sin måte for å nå et endelig mål. Selv om Pat og jeg har stått for det meste av produksjonen på skiva, har alle i bandet bidratt både når det gjelder arrangementer og å gjøre låtene til det de har blitt. 

Etter «Yankee Hotel Foxtrot», der improvisasjon og soniske eksplosjoner fylte lydbildet på bekostning av mer tradisjonelle virkemidler, finnes det enkelte som vil hevde at Wilco-dyrkere verden over har delt seg inn i to leire. På den ene siden de som ønsker seg mer eksperimentering og sonisk støy, på den andre de som helst ser at bandet holder seg til et mer tradisjonelt lydbilde der country, folk og pop veves sammen ved hjelp av lekre melodilinjer. Førstnevnte gruppe elsker «Yankee Hotel Foxtrot» og oppfølgeren «A Ghost Is Born», mens tradisjonalistene smiler bredest når «Being There» og «Sky Blue Sky» treffer øregangene. 

Åpningslåta på «The Whole Love», «Art Of Almost», blir garantert godt mottatt i begge leire. Resten av skiva derimot, treffer nok best blant tradisjonalistene, selv om det utsøkte lydbildet gir rom for både improvisasjon og lydmessige overraskelser. Noe som igjen tyder på at Wilco i større grad enn tidligere har funnet fram til en musikalsk helhet.                       

– Vi har vel egentlig aldri noen masterplan, det er veldig lite musikalsk, svarer Tweedy kontant på spørsmål om hvordan bandet forholder seg til struktur og improvisasjon og om de for eksempel har en masterplan. 

– Vi er stort sett opptatt av å fange musikalske øyeblikk som kan videreutvikles til noe som tiltaler oss og fanger vår interesse. Det er en intuitiv prosess. Man kan selvfølgelig ta utgangspunkt i en idé, men man vil gå glipp av utrolig mye om man overser tilfeldigheter eller uhell som oppstår underveis i prosessen. Det utilsiktet er ofte langt mer interessant enn det planlagte. Det finnes intet formular eller form for balanse, vi er kun interessert i det høres bra ut for oss.

– Du har uttalt om «Less Than You Think» fra «A Ghost Is Born» at alt kan skje og at dere ikke kan ha kontroll over det som skjer. Vil du si at dette er et slags mantra for Wilco når dere lager musikk?     

– Jeg synes ikke det er et mantra, det er vel mer en virkelighet. Om man er blind for de vakre og magiske øyeblikkene når man skaper musikk sammen, risikerer man å glipp av fantastiske ting i prosessen. På tre-fire av sangene på «The Whole Love» ble mye av låtene skapt mens enkelte lærte seg sangene og forsøkte å finne ut hva de skulle bidra med. 

– Bygger åpningslåta på «The Whole Love», «Art Of Almost», først og fremst på improvisasjon?

– På en måte, ja. Men det er først og fremst en studiokonstruksjon der flere bidrag ble satt sammen over en lengre periode. Vi jobbet med låta som om det skulle vært en film. Da vi hadde en begynnelse vi likte svært godt, beveget vi oss videre til første vers, og da vi følte at det fungerte bra, gikk vi videre til neste vers. Da vi kom til avslutningen endte vi opp med en slags eksplosjon. Det er en vanskelig prosess å forklare, alt jeg kan si er at det føltes litt som å jobbe med en gigantisk skulptur over en lang tidsperiode.

– Skjuler det seg en bestemt mening bak tittelen på albumet, «The Whole Love»?

– Det finnes sikkert mange meninger som skjuler seg bak tittelen, men først og fremst føler jeg at den beskriver plata, som jeg opplever som veldig hel og fullendt. Vi har inkluderte veldig mye av vår lidenskap og det vi brenner for på plata. Når politibetjenter er i ferd med å få en full tilståelse fra en som er mistenkt for mord sier de ofte: I think he’s about to give up the whole love. 

Politibetjenter, tilståelser og en skive som oppleves som hel og fullendt, greit nok. Men tror Tweedy det er mulig, når man skaper musikk, å oppnå øyeblikk der man tenker: This is it, jeg er ikke alene. Jeg er del av noe større, noe mer helhetlig?           

– Det er en litt merkelig dualitet når man lager musikk, man går seg litt vill samtidig som man opplever å være del av en større helhet. Noe som igjen er litt av magien og målet ved å lage musikk. Og at det er gåten (spell) man forhåpentlig vis finner løsningen på, svarer Tweedy før han tillater seg en rask tur i tankeboksen.  

– Det er selvfølgelig et stort spørsmål det er vanskelig å svare på. Men jo da, det er også en måte å se det på. The whole love som en kjærlighet vi alle er del av. Men samtidig gir det også uttrykk for en lidenskap som søker etter et sted der man ikke er redd for verken å vise eller ta imot kjærlighet.

– Er lidelse og motstand viktige elementer i en kreativ prosess?

– Mange lager et stort nummer ut lidelse og motstand som en del av en skapende og kreativ prosess. Jeg har mange begrensninger som jeg kjemper i mot, og som jeg synes det er viktig å utfordre som artist. Men om man tror at man behøver å fabrikkere en slags ekstern form for lidelse eller motstand i kunsten sin, så synes jeg det er bullshit. Det finnes nok av indre begrensninger å gripe fatt i. 

– Er det korrekt å hevde at du gjennom musikken din leter etter noe større og mer meningsfullt, og at du derfor også leter etter ting som skuler seg under overflaten?          

– Javisst. Jeg opplever meg selv som en nysgjerrig fyr intellektuelt sett, jeg har ofte en filosofisk inngang til ting jeg gjør. Jeg er kanskje litt meta (her slenger Tweedy inn nok en liten latter) i måten jeg av og til betrakter verden. Så ja, det er nok korrekt å si at jeg ofte leter etter ting som skjuler seg under overflaten.  

Da Wilco var klar med sitt fjerde album «Yankee Hotel Foxtrot» (utgitt 2002), ble det mye flying i gangene hos plateselskapet deres Warner/Reprise. For etter den tidvis lett tilgjengelige forgjengeren «Summerteeth», tok enkelte i Warner/Reprise heisen rett ned i kjelleren etter å ha hørt langt mer kompromissløse «Yankee Hotel Foxtrot». Noe som resulterte i et krav om at plata måtte gjøres mer tilgjengelig og kommersiell. 

Et krav bandet ikke var i nærheten av å akseptere. Hvilket igjen førte til at bandet etter sigende kjøpte mastertapen og signet kontrakt med Nonesuch Records, som paradoksalt nok eies av nettopp Warner. At «Yankee Hotel Foxtrot» ble hyllet av kritikere og solgte svært godt, må ha fått enkelte i Warner/Reprise til å slå et hull eller to i veggene.       

– Fordi platekontrakten var ferdig, og fordi det ikke fantes noen som ville gi oss en ny kontrakt som vi opplevde tok nok hensyn til oss, svarer Tweedy når jeg spør ham om hvorfor de valgte å lage sitt eget plateselskap, dBpm akkurat nå. 

– Har det gitt dere en større kunstnerisk frihet?   

– Nei, vi har gjennom flere år hatt stor kreativ frihet. Det er lenge siden plateselskapene har innvirkning på vår kreative prosess. Det handler først og fremst om økonomi. Men med et eget selskap er det også langt enklere å være i kontakt med publikummet vårt. Vi kjenner vårt eget publikum langt bedre enn andre plateselskaper, svarer Tweedy som ikke utelukker at dBpm kan tenke seg og gi ut album med andre artister på sikt om alt fungerer.  

Når det opplyses at tiden er ute, makter undertegnede å smette inn et spørsmål om hvordan det har vært å ha med seg Nick Lowe som oppvarmer på turneen. Mannen som for over tretti år siden skrev låta «I Love My Label», som Wilco har covret på bonusskiva som følger med «The Whole Love».                       

– Vi elsker Nick Lowe. Han er en av få mestre innen låtskriverkunsten, og vi har virkelig funnet tonen sammen. Vi håper at han kan bli med i Wilco, sånn at vi kan begynne å kalle oss Wicklo, avslutter Tweedy med nok en fin liten latter. 

Et forslag som sender denne skribenten inn i en lykketilstand han ennå ikke har kommet ut av. 

Foto: Promo