Musikken på Vidar Landa, aka King Hüsky, sitt første soloalbum, er skreddersydd for stort sett de fleste av Popklikks skribenter. Plata er faktisk så til de grader en innertier, at det ifølge Popklikk vanskelig kan gjøres bedre.  

Her kan du lese Popklikks intervju med Vidar Landa der han snakker om plata, inspirasjonskilder og gamle helter.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «King Hüsky» sammenlignet med dine andre musikkprosjekter? 

– Musikken jeg har laget til King Hüsky har vært mer inspirert av vise, folk og singersongwriter- sjangeren, mens de andre bandene jeg spiller i har røtter i hardrock, metal, punk og powerpop. Jeg har jobbet med disse sangene helt alene og prøvd å være så tro som mulig mot de originale ideene, og ikke se til eller referere til andre artister og band for å skape et lydbilde. Og så tar låtene nesten alltid utgangspunkt i en tekstidé, istedet for et riff eller catchy refreng.

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– Hadde et par alternative titler, men endte opp med å synes at selvtitulert funket best. Og så er artworket såpass detaljert og tydelig at noe annen tittel føltes overflødig. 

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Opprinnelig begynte det som en slags låtskriverøvelse for meg selv. Etter å ha spilt mye i band hvor prosessen med å skrive og ikke minst ferdigstille låter kan ta lang tid, hadde jeg etter hvert et veldig overskudd på låter og ideer som skilte seg ut fra resten og som jeg ønsket å se om jeg kunne skrive helt ferdig på egenhånd. Da tekstbiten løsnet var det plutselig blitt en egen greie. Så istedet for å ruge på det booket jeg en studiosession med folk jeg liker for å se om det kunne bli noe ordentlig eller om jeg bare skulle la det ligge og gå videre med livet. Det var en så kjekk og tilfredstillende opplevelse at jeg bestemte meg å for å lage et album.

– Jeg bor i Oslo, men valgte å spille inn i Stavanger. Rett og slett fordi jeg trives så godt der. Alle som har vært involvert, Frank (tekniker), Børge (trommis), Arthur (bass) og Anne Lise (produsent), har bidratt med et engasjement og iver som har gjort meg trygg på materialet, og vi holdt på fra morgen til sent på kveld. Slike forhold er drømmescenarioet til enhver artist. Livetracking ble gjort i Tou Lyd i Stavanger og så ble vokal og overdubs gjort 50/50 der og hjemme i Oslo.

– Anne Lise Frøkedal har vært både produsent og musiker på albumet. Det har vært fint å kunne teste låter og ideer på henne underveis, som hun enten har rynket på nesen av eller blitt begeistret for, så hun har på det viset vært med på plukke ut materialet. Hun er opptatt av tekst og detaljer, og har vært til ordentlig hjelp for en uerfaren vokalist. Jeg hadde laget tydelige demoer, men har i liten eller ingen grad detaljstyrt ting i studio, så alle involverte har vært veldig frie og satt sitt personlige preg på låtene.

– Hva er du mest fornøyd med på «King Hüsky»?

– Bidragene til Anne Lise, Børge og Arthur. At de ni låtene har tydelige ideer som er blitt bevart fra demo-stadiet til ferdig master. Er også veldig fornøyd med miksejobbben til Bård Ingebrigsten og så landet det så mykt og deilig når Karl Klaseie mastret det. Og Frank Østebø som skrudde alt så fint i studio.

– Plukk ut et par låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– «Heads Above Water» (produksjonen, klarte å gjennomføre alle ideene, synes alle spiller ekstra bra her), «Running» (låtskrivingen), «Label Night» (hadde det enormt gøy med å legge gitarer på denne, og Anne Lise laget et digg strykearrangement). 

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Låtene som ble valgt ut til plata gikk det veldig lett med egentlig. Det var en låt som jeg tror er veldig bra som vi spilte inn kompet til, men som ikke ble med fordi jeg aldri klarte skrive en ordentlig tekst. Jeg var kanskje blitt litt for glad i demoen til «Wish I Had A Dog», så brukte noen ekstra runder på gitarene der og i miks, men noe stor motstand ga det meg ikke.

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Alle ni låtene har ni forskjellige og, etter min mening, tydelige tema. Har ofte tatt utgangspunkt i en følelse, mening eller hendelse og så prøvd å spille det helt ut. På det viset viskes skillet mellom det personlige og fiktive ut. Det gjør at jeg kan finne nye meninger i det selv, og målet er at lytteren kan gjøre det samme. 

– Hvordan jobbet du fram låtene og når og hvordan dukket de opp?

– De beste låtene bare datt ut av meg. Så brukte jeg en del tid på å finpusse arrangementene og tekstene. 

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? 

– Det har nesten vært et slags dogme for meg å prøve å være mest mulig tro mot egne spontane ideer i stedet for å se etter hvordan andre har løst det. Men hodet mitt er jo stappet fullt av alt fra King Diamond til Vasas Flora och Fauna og det vises nok igjen på ulike vis. 

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året. 

– Kunne valgt ut tre forskjellige for hver dag, men akkurat nå ble det disse:

– Dire Straits’ «Making Movies». Fikk oppheng i «Tunnel of Love» etter at Kvelertak tekniker Petter Svee spilte denne plata en del på turne i fjor høst. Vokste opp med «Brothers in Arms», og solo Mark Knopfler i heimen. Denne hadde merkelig nok gått meg litt forbi.

– Lars Lillo Stenbergs «Å var jeg en sangfugl». Hører på denne sammen med min sønn på 1,5 år. Husker den fra min egen barndom og synes den har holdt seg bra, låter kjempefint. Høres fra april til september. de Lillos resten av året.

– Bergen Mandolinbands «Når fiskane vaker». Jeg er svak for viser på vestlandsk. Gaute Sortland som synger og spiller gitar er en av mine favoritttekstforfattere. Så er han også forfatter. Har gitt ut mye bra, men start gjerne med novellesamlingen hans «Fotturar i Noreg». Tittelsporet fra siste albumet har gått på repeat her. Og så er Olav Laffen Rossebø, som spiller all stryk på King Hüsky- albumet, også sentral her.

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Jeg lever meg veldig inn i Johan Harstad sine bøker. Spesielt de to siste, «Max, Mischa og Tetoffensiven» og «Under Brosteinen, Stranden» har satt dype spor og lever inni meg. Jeg setter stor pris på Tore Renberg og energien i bøkene hans. Siste filmen jeg så var Arild Østin og Silje Salomonsen sin «Alt Skal Bort». Øyet til Arild og Silje, og humoren resonnerer veldig hos meg og gjør meg både rørt og glad. Det er en god tilstand å være innom, anbefales. Thomas Dybdahl laget musikken til denne filmen, et imponerende stykke arbeid. Mye Stavanger her nå, så nostalgien spiller sikkert litt inn her også.

– Ellers har jeg tilbragt mye tid med tegningene til Per Ole Bratset. Er så takknemlig for at han laget artworket til dette albumet. Ting falt litt på plass for meg når han sendte det over. Hvis noen av Popklikks lesere ikke har hørt hans fabelaktige band High Water Marks kommer dere sikkert ikke til å bli skuffet. Nytt album på vei der også.

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt; og om så er tilfelle – hva var grunnen(e) til det?

– Åh, jeg hadde så mange! Zorro, Håkon Håkonsen, MacGyver, Robin Hood. Fra Bryan Adams til Axl Rose og Slash og co. Og Seigmen. De var det mest mystiske og kuleste jeg visste om. Traff hele bandet for første gang på en festival i sommer og det er lenge siden jeg har vært så starstruck. Heldigvis er de verdens hyggeligste, og inspirerende rockestjerner som fortsatt leverer gull på plate og live.