Kristian Kaupangs nye plate, «Siste sjanse», er ment å høres sammenhengende. Det er også et overraskende variert album. Her finner du blant annet radiovennlig pop, en trekkspillinstrumental, vise-prog og klassisk singer-songwriter-materiale. Først og fremst tenker jeg at dette er Kaupangs mest gjennomarbeidete verk så langt, tekstmessig som musikalsk. Kaupang kaller det selv en tonesatt midtlivskrise – morsomt, men også ganske treffende. 

Popklikk har snakket med Kaupang om «Siste Sjanse», inspirasjonskilder og om opptil flere av familiemedlemmene hans.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Siste sjanse» sammenlignet med tidligere utgivelser? 

– «Siste sjanse» er mitt mest varierte album til nå – både med tanke på musikk og tekst. Plata starter og slutter med det mange vil beskrive som visepop, men midtveis havner du som lytter i et mer eksperimentelt og udefinerbart landskap. Jeg synes det er spennende å jobbe med dramaturgi på denne måte. For hver låt du hører på plata, så skjer det noe nytt eller annerledes. Plutselig er det en trekkspill-instrumental, liksom. Det er viktig for meg at lytteren føler det er verdt å høre albumet sammenhengende og blir overraska underveis. Sånn er det jo med de skivene jeg liker best å lytte til sjøl, også. Jeg vil bli tatt med på en reise.

– Fortell litt om bakgrunnen for tittelen på plata?

– «Siste sjanse» er en tonesatt midtlivskrise. Fra her jeg kan stå nå og skue bakover og framover midt i livet, er hver dag en siste sjanse. Eller en ny sjanse, som du kanskje heller ville sagt om du er av den optimistiske typen.

– Forsida på albumet viser et fotografi fra en nyttårsaften i et boligfelt i Larvik. Nyttårsaften er en sånn typisk iscenesatt «siste sjanse-markør». Et oppkonstruert skille som skal gjøre det enklere å iverksette drømmer, forsetter og planer. Er det noe livet har lært meg, så er det at det er bare her og nå som gjelder. Det er her og nå du har sjansen. Ingen vits i å vente til nyttårsaften.

– Jeg har så lenge jeg kan huske forsøkt å holde igjen tida. Tittelen på plata er en legitimering av å leve i øyeblikket, sitte for seint oppe, la seg rive med, være tilstede og leve – for plutselig finnes du ikke mer.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Alle låtene er nyskrevne siden forrige album, «Sorry, Tom», som kom i 2022. Bortsett fra sistesporet, «Eftanglandet». Den sangen har jeg hatt med meg i ulike versjoner i åresvis. Siden debut-albumet mitt («Nærmere») som kom i 2018, har jeg jobbet med Edvard Tronstad som produsent. Vi har blitt et slags tohodet troll. Vi vet hvor vi vil. Instinktivt. Når jeg ser tilbake, synes jeg vi virkelig har klart å utvikle oss for hver plate – og maktet å skru opp nivået for hver gang.

– Som med tidligere album, er «Siste sjanse» i hovedsak spilt inn i Vestavind og Lydriket i Bergen. Jeg får aldri nok av Bergen!

– Det er gjort endel pålegg i Oslo og Larvik i tillegg, slik som duett-vokalen til Pål Angelskår og Bendik Brænnes saksofon. Jeg er veldig stolt av at Pål ville være med å gjøre «Beautiful girls». Det skulle vise seg at vi delte fascinasjonen for filmen med samme navn, og at vi hadde sammenfallende tanker og følelser knyttet til å skulle dra på reunion.

– I tillegg til Edvard, har Kristoffer Kjelling vært med på alt jeg har gjort. Han leverer nok en gang gjennomgående oppfinnsomt og stødig bass og gitar-spill. Irene Tillung på trekkspill er derimot helt ny for anledningen. En avgjørende årsak til at jeg klarte å lande en versjon av «Eftanglandet» jeg var fornøyd med. Hør hvor fint hun spiller «Celine & Jesse»! Gitarhelt Anders Buaas er også ny, og setter et umiskjennelig preg på lydbildet. Lytt til nylonstreng-soloen på «Utafor Ophelia», for eksempel!

– Søstera mi, Hedda, har jeg sunget mye sammen med opp igjennom åra, og endelig fikk jeg sjansen til å ha henne med på et av mine egne album. Hun korer på flere låter, men jeg er spesielt stolt av «Du er en annen nå». Den er skrevet med henne i tankene. Jeg har lagt merke til at flere anmeldere har pekt på den som et høydepunkt på skiva.

– Trommeslager Sigurd Steinkopf er det første gang jeg jobber med. Det blir ikke den siste, for å si det sånn.

– Hva er du mest fornøyd med på «Siste sjanse»?

– Helheten! Jeg er fornøyd med at alt oppleves å tilhøre samme univers, sjøl med ganske mange variasjon i det musikalske uttrykket – og at coverdesign og liner notes i tillegg bidrar til å binde alt sammen til et helstøpt verk.

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Åpenbart henger duetten med Pål Angelskår («Beautiful girls») høyt. Jeg synes tekst, melodi, instrumentering og produksjon formidler en enhetlig stemning og atmosfære. Det er likevel kanskje mer interessant å trekke fram et «deep cut» – så jeg gjør det: «Teppefall». Det er en sang som ikke likner særlig på noe annet jeg har skrevet. Teksten er «stream of consciousness» – den ble til i sanntid samtidig med melodien. Det er høyst uvanlig, for min del. Jeg liker den uforutsigbare og utradisjonelle låtstrukturen, samtidig som den tikker inn på normal pop-låt lengde.

– Hvilken av låtene på skiva ga du mest motstand?

«Død major». Uten tvil. Den låta har så mange ulike partier, og det har vært en stor utfordring å finne et arrangement og en lydmiks som formidler de ulike stemningksskiftene på en tilfredstillende måte.

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Da blir det mer midtlivskrise-prat igjen… Albumet handler om å stå midt i livet og gjøre opp status. Tekstene er nostalgiske og melankolske, akkurat som tekstforfatteren sjøl, hehe! Når det er sagt, jobber jeg veldig hardt og målretta med å finne uvanlige innfallsvinkler og spennende måter å behandle overnevnte tematikk på. Noe jeg synes for eksempel «Død major», «Teppefall» og «Utafor Ophelia» er gode eksempler på.

– Jeg har vært så heldig å få musiker og forfatter Rune Berg (kjent fra The Margarets) til å skrive liner notes. Jeg mener han tydeliggjør kjernen i tekstuniverset på en interessant måte: «Virrende rundt i rillene på «Siste sjanse» finner vi flere karakterer som har det til felles at de fremstår usikre på veien videre, og stiller seg undrende til hvordan de egentlig endte opp der de endte opp.» 

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Jeg jobber jevnt og trutt. Stort sett med å øve og holde et repertoar levende, men parallelt dukker det hele tida opp nye ideer. Det kan være tekstfragmenter og små dikt jeg skribler ned, og melodier og akkordprogresjoner jeg tar opp på mobilen. Etter hvert som det hoper seg opp med sånne bruddstykker, begynner jeg møysommelig å meisle ut låter. Det tar tid – og jeg trenger tid.

– Men, heldigvis, kan det også være at jeg står og øver på en gammel sang – og så plutselig er jeg over på noe helt nytt. Da har jeg lært meg at jeg må la dette nye få all min oppmerksomhet, ikke stoppe opp, bare la meg lede videre. Det er en nesten magisk følelse av flyt, hvor veldig mye ofte faller på plass i løpet av svært kort tid. I løpet av 30 minutter kan jeg ha 90% av en ny sang. Så kan jeg bruke de neste tre åra på å lande resten og ferdigstille…

– Jeg får forøvrig mye ny inspirasjon av å reise bort og jobbe andre steder enn der jeg vanligvis oppholder meg. Det trenger ikke være noen eksotisk destinasjon, bare et brudd med hverdagen.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata? 

– Oppdagelsen av sangen «Same Old Lang Syne» og artisten Dan Fogelberg, ble helt avgjørende for låtskriverarbeidet. Pur fortellerkunst i ord, melodi og instrumentering.

– Ønsket om trekkspill, for eksempel, kommer som en direkte konsekvens av måten Crowded House og Neil Finn så vellykket har tatt i bruk nevnte instrument i pop-formatet. Filmen «Beautfiul girls» er åpenbart en inspirasjon. Nå kan det sies mye om den filmen sett med 2025-øyne, men det som uansett treffer meg hardt, er det umulige ønsket om å få være ung igjen – og få sjansen til å oppleve sånne sterke, altoppslukende følelser sånn de var første gang du kjente på dem. 

– Jeg må også nevne Anne Grete Preus-konserten fra 1994 på Rockefeller, som ligger på NRK TV, som en viktig kilde til inspirasjon. Se den!

Hvis det er mulig å legge inn her, så vil jeg gjerne dele ei spilleliste med Popklikks lesere – en miksteip med spor som har vært til inspirasjon i forkant av og under innspillinga av «Siste sjanse»: https://open.spotify.com/playlist/6Ern3609D1jJFBnrhFxZyL?si=b2ec03674a2b4b2b

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året. 

– Det ble litt mer vinyl i fjor enn budsjettet egentlig tillater… 2024 skulle vise seg å bli et meget bra musikkår! Hjemme spiller jeg stort sett bare vinyl over stereoanlegget – og så strømmer jeg musikk når jeg er ute og går eller kjører bil.

– Jeg kan starte med et par plater jeg har hørt veldig mye på i det siste, og det er Røyksopps «Nebulous nights» og Anna Ternheims nye Joakim Berg-produserte «Psalmer från sjunde himlen». Førstnevnte er en deilig ambient trip, som fungerer like godt i bakgrunnen som til konsentrert lytting. Skikkelig digg lydbilde. Dette er jo en slags dekonstruksjon av album-trilogien som kom for et par år siden. Det fungerer overraskende bra. Ternheim sitt album er visepop sånn bare svenskene klarer det – med akkurat passe glossy produksjon. Elsker det.

– Et tredje album jeg har lyst til å trekke fram er «Night Reign» av Arooj Aftab. Et nytt bekjentskap for meg i fjor, og en artist jeg definitivt skal følge med på. Jeg liker jo å bli sittende oppe seint, og «Night Reign» er et perfekt soundtrack i så måte. Dypt engasjerende, mørkt og eksotisk.

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Veldig bra spørsmål. Og utrolig vanskelig å velge. Men jeg tror jeg må gå til en film – og sier: «Stand by me». Måten ungdommens uskyld krakelerer i møte med voksenlivets alvor, er skildra så hjerteskjærende og ekte. Ingen vei tilbake. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sett den. Men det er mange.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

– Tante Karina og onkel Bernt fora meg med opptakskassetter gjennom oppveksten. De tok jevnlig opp sine favorittplater fra vinyl til kassett og ga til meg. Det gjorde nok at mine musikalske referanser var ganske annerledes enn mine jevnaldrende. Da folka i klassen sprada rundt med Nirvana eller Guns N’ Roses t-skjorter, stod det Sting over mitt spede bryst… I tillegg til nevnte artist, hørte jeg på Paul Simon, Dire Straits, Elton John, Steely Dan, Pink Floyd og Prince. For å nevne noen.

– Etter hvert begynte jeg å jobbe i platebutikk og abonnere på musikkmagasinet BEAT, og på videregående ble Tom Waits, Tindersticks, Jeff Buckley, Nick Drake, Richard Thompson, Crowded House, Prefab Sprout, deLillos, og ikke minst R.E.M., store favoritter. I tillegg til Stevie Wonder, Curtis Mayfield og Marvin Gaye, selvfølgelig. Så fikk jeg høre «Kind of Blue» for første gang. På MiniDisc! Det åpna en dyp og vedvarende interesse for jazz – og vipps var Nils Petter Molvær og Bugge Wesseltoft noe av det jeg lytta mest til.

– Jeg er evig takknemlig for de kassettene fra tanta og onkelen min. Jeg hadde tidlig direkte tilgang til «kilden»!

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Okei, da tar jeg meg friheten til å være ambisiøs: Jeg tar med meg Talk Talk anno «Spirit of Eden», og sammen lager vi et nytt album!

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

-Morfar! Ingen over. Ingen ved siden. En usedvanlig kreativ mann med sprø, morsomme og sære påfunn – og en fantastisk historieforteller. Han ga meg trua på egen fantasi og skaperkraft. Det er mange år siden han døde, men han inspirerer meg fortsatt.